Overskyet

Våknet akkurat passe tidlig, og følte for litt avveksling i frokostrituale og laget så en enkel omelett med litt sprøstekt bacon. Eggene, som er fra frittgående høner med merke på hvert egg som indikerer leggedato, er på høyde med dem jeg har fått servert hos familien Været i Hvitsten -som kommer rett fra gården til Petter Olsen , eller for den saks skyld dem jeg fikk på Engø en uke tilbake. Dette er imidlertid egg som ikke så enkelt lar seg oppdrive i Oslo. Her er eggene markert med utløpsdato, men det synes for meg som om om de uten unntak er utløpt allerede ved innkjøpsdato. Enkel test for å sjekke ferskhet. Legg egget i en beholder med vann, synker det til bunns er det ferskt. En sjeldenhet.

Reduserte videre antall appelsiner i den rituelle ferskpressede morgenjuice til fire, da seks synes å være i overkant.

Det var, som indikert overskyet, det vil si, definisjonen av overskyet kan nok avvike noe fra normen i eventyrlandet. Termometeret viste 27 c klokken 09:00, og det fremsto klart at dette ikke kunne være en stranddag. Dermed ble det jobbing med mitt prosjekt frem til klokken 12:30 hvor det var på tide med avreise for å ordne diverse innkjøp. Markedet var jo iogforseg planlagt besøkt idag, men ved ankomst viste det seg å være fritt for fiskehandlere, og mitt fiskeventuelltskalldyrprosjekt falt så å si i – fisk. Mandag er åpenbart ikke en god dag for den slags. Dermed ble det heller forsøksvis innlagt en handleseanse i Marbella uten at det var fruktbart. Handling, eller shopping som det så smukt heter på norsk, er et helvete. Jeg vet sånn ca. hva det er jeg vil ha, men varene og undertegnede har et svare strev med å møtes. Igrunnen hadde det ideelle vært at jeg kunne legge inn en indication of interest (IOI) og avtale tid og sted slik at de som eventuellt kunne imøtekomme mine sølle behov kunne møte opp og fullføre handelen. Akk, slik er ei verden.

Efter å ha surret rundt i Marbella til jeg var passe tørst og sulten, gikk turen til min favoritt, Tasca Antonio, som serverer byens beste tapas. Et lite hull i veggen, lokalet er vel på ca 9 kvadratmeter – delt diagonalt av en bardisk, og med et knippe plastbord, coca cola parasoller og ditto stoler, det er mange som går forbi og heller oppsøker de mer turistvennlige steder som tilsynelatende er mer attraktive. Men Antonio kan sine ting. Det vil si, Antonio og hans kone som i etasjen over, kontinuerlig tryller frem de lekreste saker fra sitt kjøkken som sendes ned trappen og inn til Antonios bardisk (Datteren som serverte var slett ikke værst). Jeg nøyde meg med å be om 4 tapas valgt av Antonio, en øl og en fino. Alt var godt. Paprika fyllt med kjøtt i en kraftig tomatsaus. Kyllinglår, med en grønssakssaus, russisk salat, og en rull med kalvekjøtt og purre. Damage 12 Euro. Bra.

Jeg var imidlertid fremdeles ivrig efter å handle litt mer, og dro avgårde til Puerto Banus, harrytassenes tumleplass nummer én og også fyllt med mer eller mindre eksklusive butikker. Fant en del nødvendighetsartikler i El cortes Inglés, samt noen CD’er. Jeg har alltid for vane å kjøpe litt musikk her nede, mest fordi jeg alltid glemmer å ta med noe, men også fordi det skjer en del på house/techno scenen her som aldri kommer hjem. Riktignok har jeg med min bærbare PC og en dupeditt som heter Neuston, som lar meg avspille den musikk jeg har lagret på den førstnevnte via trådløst nettverk. Men i bilen må jeg jo også ha musikk. Akkurat nå hører jeg på en nyinkjøpt innspilling av Madame Butterfly, Puccini med Maria Callas fra 1955 som i skrivende stund streames fra den samme PC der disse ord skrives.

Klokken ble halvseks før jeg endelig kom tilbake til leiligheten, og det ble for knapt med til til havbad. Jeg trasket imidlertid ned til bassenget og møtte siste barnefamilie på vei hjem, dermed kunne jeg ta min svømmetur i fred uten at badeballer, flåter og desslike var i veien. Forfriskende.

Tomatene har krympet betraktelig i den rest av sol som har penetrert skylaget, dog eftersom dagen skred fordunstet nærmest dette såkalte. Jeg er fremdeles ikke fonøyd, de får nok tørke en par dager til.

De nyinnkjøpte CD’er ble rippet og et glass Absinthe av ekte sort skjøv Pernoden ut av den Grønne time. Jeg følte medynk med Skrik av Munch, et maleri som sannsynligvis ble laget efter at kunstneren hadde drukket litt for mange runder med den grønne fe. For ikke å gå i Edwards felle, nøyde jeg meg med en. Det var nemmelig tid for middag på El Lago – borettslagets egen restaurant i toppklasse. Gitt at det ikke ble noe fisk på markedet, fant jeg det tryggest å la meg bespise her. Det er som regel vellykket. Så også i aften, i detaljer kan jeg ikke gå her, men henviser til http://www.vzcz.com/ som forhåpentlig oppdateres i løpet av morgendagen.

Vel, det ble langt dette, og man kan jo spørre hva jeg egentlig har å bestille her nede. Jeg velger å avslutte med ett yndlingssitat fra Ibsens Peer Gynt.

Midt i mitt hav,
på min fede oase,
vil jeg forplante,
den norske race,
det dølske blod ,
er jo kongelig nesten,
arabisk krydsning,
vil gjøre resten.

Hasta luego