Skinke

Efter lunch kjørte vi litt lenger nordover og oppover før vi tok av mot Trevélez. Før vi kom så langt stoppet vi i landsbyene Capileira og Bubion. De ligger utrolig fint til i fjellsiden rett syd for toppen av Mulhacen (3482 moh) og det går faktisk en vei herifra og over på andre siden (faktisk Europas høyeste bilvei,3000+ moh).

Men vi skulle videre, helt inn i den dypeste kløften i Sierra Nevadas sydside. Her ligger Trevélez, Spanias skinketørkehovedstad. Hit bringes skinkene for å tørke i årevis. Jeg vil anta at det egnens spesielle mikroklima eller den avsides beliggenheten - eller muligens noe helt annet, som gjør dette til et så velegnet sted til tørking av skinker.

Vist er det fint her, men det bærer litt preg av intens turisme med sine souvenirbutikker og skinker på display. Vi stoppet dog, og mens modern vandret rundt i en forretning som hadde både souvernirer og tørkede svineprodukter og litt muattatal lignende vendeuser, gikk jeg over veien og gikk inn i en annen foretning som jeg mente så mer lovende ut.

Jeg hilser på innehaveren som står utenfor og går inn. Han nikker tilbake. Det dufter skinke. De henger rett innenfor i hundrevis. Til venstre i lokalet, i en del uten vinduer, er det en del keramikk, jeg ser fremdeles efter en morter selv om jeg egentlig har gitt opp dét prosjektet - i landet der Ajo Blanco, Aioli og Gazpacho kommer fra finnes det jo selvsagt ingen mortere. Da jeg befinner meg innerst i lokalet, blir det plutselig enda litt mørkere og jeg hører lyden av en dør som lukkes. Jeg går til døren og registrerer at den er låst. Det er ingen andre enn meg og par hundre skinker i lokalet. Ingen tegn til liv utenfor. Slakteren, for han så litt ut som en slik én, er forsvunnet.

Jeg minnes filmen Delicatessen som jeg så for et par dager siden og begynner å bli litt bekymret. Hvordan går det egentlig til at alle disse skinkene finner veien helt inn i denne trange dalen? Jeg river og sliter i døren uten resultat. Roper og banker i ruten. Uten resultat. Jeg akter iallefall ikke å ende opp som skinke i Trevélez. Jeg ser at utstillingsvinduet er festet i topp og bunn med bolter av typen som finnes i doble dører. Åpner dem og presser meg ut slik at låsen brekkes opp. Fri. Vi forlater byen i høyt tempo og min mor synes det hele er festelig.

Vi ankommer en time senere til et lite hotell i nærheten av Cadiar, http://www.alqueriamorayma.com/Alqueria Morayma. Hotellet ligner en liten landsby, og ligger midt i området som kalles Alpujarra Granadina, et bølgende åslandskap syd for Sierra Nevada. God rustikk mat og fine rom. Bra sted.