Ekspedisjon

Tåken lå tett i alle retninger da jeg våknet Lørdag morgen, det syntes som om jeg befant meg i midten av en sky. Luftfuktigheten var så høy at man ved å puste kunne risikere å drukne.

Vel, jeg spiste frokost, pakket en liten bag og dro avsted på min ekspedisjon. Først stoppet jeg i Eliviria for å kjøpe The Economist, og vel tilbake i bilen ville den ikke starte. Det passet jo svært dårlig. Kan ikke fatte hva som var problemet, motoren tente rett og slett ikke. Jeg ga opp, og gikk ut av bilen mens jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre nå. Hotell og middag var booket, og jeg hadde lest i El Pais at redningstruckførerne var blitt tatt ut i streik fra og med idag. Nei, jeg hadde jo ikke noe valg. Bilen måtte bare starte. Jeg satte meg inn igjen og den startet! Ett minutts pause var tydeligvis nødvendig.

Drøye 15 minutter senere var jeg ute av tåken, og temperaturen hadde steget fra 23 til 31. Jeg var på veien til Ronda som stiger krafig opp fra kysten mot fjellene og platået bakenfor. Ronda var ikke målet denne gangen, og jeg fortsatte forbi innover i det bølgende landskapet som efterhvert bølget litt mindre, oliventrærne fikk avløsning først av solsikker, dernest kornåkre. Jeg var altså på vei mot Sevilla. Jeg ankom utkanten, rotet litt med avkjøringer – det er ikke alltid bare enkelt å lese kart mens man kjører, og skiltingen er det så som så med. Tilslutt havnet jeg så på den riktige veien mot Huelva. Efter noen kilometer kjørte jeg av mot Castileja og videre på en mindre vei mot San Lucar Mayor. Hva skulle jeg så her?

Hacienda Benazuza ligger i utkanten av San Lucar Mayor med utsikt over landsbygdens bølgende åkre og oliventrær og er en god gammeldags Hacienda i arabisk stil. Dette skulle være luksus, 5 rød hus i Michelin. Men det var ikke derfor jeg var kommet hit.

For noen år tilbake ble de med i kjeden elBullihotel som innebar at Fernan Adria fra el Bulli tok over ansvaret for restaurantdriften. Restauranten, Alqueria, ble da også belønnet med en stjerne i Michlin guiden. Jeg var altså her for å se hvordan den sto seg mot de andre topp restaurantene i Andalucia.

Jeg kom frem ved tre tiden og efter å ha pakket gikk jeg ned til pool-restauranten for å få litt enkel mat. En stor porsjon kjølig gaspacho (som var meget god) og en porsjon fritert baby akkar (som var litt vel salt) og et par iskalde øl var nok. Jeg antok at det lønte seg å være sulten til middag. Kelnerne virket litt sløve, men hadde fine hvite jakker og bukser med glinsende striper. Jeg så meg rundt, det var ikke akkurat overbefolket. Et og annet pensjonistektepar, noen amerikanske famlier med barn, et par eldre menn unge kurtisaner, noe par på bryllupsreise, noen eldre damer og en gruppe spanjoler. Efter lunsj, tok jeg en lang svømmetur i bassenget – hvor man kunne svømme i kanaler mellom forskjellige deler av det, helt innerst var det to fossefall hvor vannet strømmet ned i strie strømer fra akvadukter, et fall på ca 2 meter.. En artig effekt var å gjemme seg bak fossen for å se ut gjennom det strømmende vannet for så å sprette ut når en intetanende svømmer kom forbi.

Rundt poolen var det vanlige solsenger og parasoller, mens det under trærne på plenene var enorme dobbeltsenger med tak og myggnetting om man ønsket å ta seg en blund i fullstendig skygge.

Det var annonsert at man på rommet hadde tilgang på brebånd, men det fungerte heller dårlig. Var vistnok et eller annet teknisk problem med satelittmottakeren. Dermed ingen direkterapportering.

Leste igjennom a la carte menyen før middag, og her var det rettene oppført med kreasjonsår, det vil altså hvilket år Adria og hans kumpaner første gang laget retten. Tre stjerners restauranten, El Bulli, stenger jo sine dører fra oktober t il april, og da drar elBulli gjengen til Barcelona hvor de i et kjøkkenlaboratorium tilbringer vinteren med å finne opp nye underlige retter, tekniske finurligheter og untenkelige kombinasjoner.

Jeg ankom restauranten klokken ni, riktignok uten å følge stedets kleskodeks. Ingen shorts efter klokken 19, og menn bør være iført jakke under middagen. Det skulle vise seg at det kun var kelnerne som fulgte kodeksen, enda en del mer formelle enn sine litt slappere venner fra bassengkanten – disse hadde i tillegg litt strammere holdning, press i buksen og hvite hansker.

Men effektive var de, en sjarmerende vinkelnerske kom umiddelbart opp og tok opp bestilling på aperetif - bestilte en cava. Nesten umiddelbart dukket det opp en serie med små tapa båret frem på sølvfat og i alle de merkligste former og farger. Frossen sangria i form av en forvokst dominobrikke, fritert lotusrot, en skje med eplegelé, en skje med et slags brøpulver med lime som freste i det man tok den i munnen, en liten rull formet som en flat skolisse rullet sammen med peanøttkrokan, et lite kremmerhus med banankrokan, ultratynne skiver av stensopp tørket med diverse julaktige krydder (fantastisk). Imens alt dette kom seilene hadde jeg fått sagt fra at jeg ønsket en menu digustation, noe annet ville jo være tøvete her. Og jeg ba vinkelnesken om at hun efter beste evne valgte ut den vin som passet best til den maten som skulle komme.

Hun kom så først med en meget spesiell sherry fra Cordoba som var såkalt Enrama, så vidt jeg kunne forstå ikke laget efter solerametoden, men tatt ut og lagt på en egen tønne og servert ung. Ikke tilgjengelig komersiellt, intens nøtteaktig og røket smak, simpelthen den beste sherry jeg har drukket. Fikk også smake den komersielle som også var eksepsjonell men uten den samme magi.

Nå kom altså først en serie med nye tapa som var en del av menyen. Et karamelisert vaktelegg, flytende pakket inn i et tynt lagt sukker; en pinne med bringebær og rå blomkål floretter av ditto størrelse, en pinne med vannmelon, tomat, basilikum dyppet i olivenolje; et stykke sprøtt kyllingskinn pakket inn i et ultratynt brød, som en slags spiselig serviett; Melon frukt kaviar; Ajo Blanco, her i isform med olivenolje, eddik og ferske mandler, genialt; Tagliatelli av konsommé med pesto og ost (Her var sherryen helt fantastisk til); Melon med mandelblomst og passjonsfruktskum; ravioli med små muslinger, med grønne blomster (tenk spiselig hekk) og små terninger med fritert bacon; hvitt krabbekjøtt i små hauger med en nøtte og melkeaktig saus med vanilje.

Wow, stort sett veldig bra og spennende alt sammen. På bordet ved siden av meg satt de to amerikanske ektepar jeg tidligere hadde observert nede ved poolen. De skulle ha meny de også, men damene ville gjerne bytte ut noen retter. ”I don’t like fish, could you exchange anything fishy with meat. I love meat” sa en av dem. Som sagt så gjort. Da nevnte dame kom til ”Melon fruit caviar” i rekken av tapa, utbrøt hun, ”Waiter, I don’t eat fish!”. Retten besto av en falsk iransk caviarboks med ”El Bulli” i rød skrift på skrå. Den var fyllt med det som tilsynelatende

kunne se ut som lakserogn, men i virkeligheten var det kuler av melongelée. Kelneren fikk oppklart at det faktisk ikke hadde noe med fisk å gjøre og verden gikk videre også for dem.

Underveis i den uendelige rekken av tapa, fikk jeg en ung frisk hvitvin, Vini Basa, fra Ribiera del Duero som jeg dro med meg over i hovedrettene. Kamskjell med rødbetravioli, hadde vært bedre med norske kamskjell, men rødbetravioliene, som var supertynne rå rødbeter foldet omkring et syrlig indre var spennende nok i seg selv.

”Hake fish” (hva er nå det på norsk igjen?) med solbær var et lite stykke fisk, som nærmest virket som lutefisk i konsistensen, men de påsto at den kun var grillet, ikke min favorittfisk, men den rektangulære solbærgeléen som fulgte med gjorde den god på et vis. De to halve rå løkene som fulgte med skjønte jeg ikke helt poenget med. Til fisken fulgte en lett Crianza fra Rioja (2000) som passet bra.

Forsatte med due, som var garnert med frukter av ymse slag. Bringebær, jordbær, bjørnebær og en kraftig karamelisert saus med reglisse. Duebrystet var perfekt rosa, og låret også meget vellykket og enkelt å spise med en hånd. Noen små grønne urter på toppen av duen, forsøkte å ta rede på hva det var, uten at jeg lykkes med det. Det nærmeste jeg kommer er vel det Arne Brime ville kalt ”Her har me ein urt so heite Løypestikkje”. Definitivt den beste av hovedrettene.

Før desserten kom en prédessert, Omelette Surprisé. Det så ut som en lammehjerne, men var skum av fois gras som dekket en kule med artisjokksorbet. Små biter av krokan drysset over. Litt underlig smak men artisjokk og fois gras går jo bra sammen, og jeg gledet meg allerede stort til amerikanerne skulle få samme rett. Og med rette, for det ble ”What is this?”, ”Yuk”, ”I will not eat this”...

Til desserten fikk jeg en svakt søt vin som var nærmest orange i fargen, ”El Masel” fikk jeg med meg at den het og at den var sjelden. Den var iallefall god.

Til dessert kom først en rett med tynne skiver av ananas toppet med en tynn skive ananassorbet i samme form, kom men en tykk karamellsaus og en vanlijelignende saus. Meget velsmakende. Siden fulgte en elaborert sjokoladekomposisjon med plater, mousse, sorbet og diverse som var fantastisk.

De ga seg ikke og det fortsatte med et par tre små biter med gelé, noen små petit four og et glass meget heftig søt, brent Malagavin. Kaffen tok jeg nede ved bassenget mens jeg nøt en Monte Christo - svært så tilbakelent.

Og dommen, veldig bra service. Mye god mat, men når man deltar med så mange retter kan ikke alle være like vellykket. Og de bommet på et par av hovedrettene. Men en stjerne fortjener de. Men jeg vil vel si at jeg fremdeles vil rangere Tragabuches i Ronda foran.

Da jeg vel var hjemme igjen og hadde tatt min tur på stranden laget jeg en enkelt pizza med rester fra kjøleskapet. Det finnes ikke noe bedre enn enkel og ukomplisert middag efter en slik utskeielse.