Sangfugler

Santorini 30.10.2005

Våknet svært uthvilt i ti tiden, og gikk ned til Fira hvor et eller annet ”lyst” hode hadde fått det for seg at det skulle spises pannekaker til frokost. Efter lang venting, og en forfriskende ferskpresset appelsinjuice, kom endelig pannekakene fylt med ost, skinke++. Ikke helt min greie kan jeg vel si. Kristines forloverske, Karin, måtte fyke avsted for å rekke sitt fly til Athen, vi blir til imorgen. Vi navigerte oss frem til bussstasjonen og fikk beskjed om at neste buss til Akrotiri gikk klokken 12, hvorpå vi protesterte og påpekte at klokken alllerede hadde passert 12. Hm. Slutt på sommertid. Hurra, en ekstra time. Ikke så artig for Karin som hadde rukket å ta seg til flyplassen en time for tidlig.

Da vi skjønte det var lenge til bussen gikk, bestemte vi oss for å ta en taxi. Akrotiri er mest kjent for sine arkeologiske utrgavninger, et slags museum over gamle tiders liv, en hel landsby begravet i aske efter et vulkanutbrudd noen tusen år tilbake. Vi skulle gjerne dratt dit, men det ble stengt for vel en måned siden da taket raste ned over en flokk turister med døden til følge. Istedet gikk turen mot Red Beach. Undertegnede har særdeles romantiske minner fra 14 år tilbake da jeg var her med Simona, en vakker italiensk kvinne man ikke glemmer så lett. Artig å være her igjen. Vi gikk innom grotten midt på Red Beach, hvor vi den gangen levde av frukt fra kaktusplanten, fichididia, solgt av en artig liten mann med skjegg. Han er fremdeles med oss, men desverre ikke tilstede idag - vi ba hans datter hilse.

Forsatte videre bortover stranden og klatret over kammen mot neste vik. Her badet vi nakne (hadde ikke trodd vi skulle bade idag og hadde hverken badetøy eller håndklær). Fabelaktig og lang svømmetur. Gikk videre bortefter stranden før vi kom til en ny, hvor brudeparet hadde vært for et år tilbake. Den gangen hadde Tor hjulpet eieren av en havarert fiskebåt med snuing og lensing, noe som hadde tatt et par timer. Det tok litt tid før fiskernes kone, som drev en liten restaurant på stranden, kjente dem igjen. Da ble det full oppstandelse og vi ble invitert til å ta noen glass av den lokale hjemmelagede vinen fiskeren og hans venner, deriblandt Santorinis postmann som snakket litt engelsk, satt og drakk. Vi fikk endog smake på fisken som de nettopp hadde fanget. Godt. Vi tok farvel, gikk tilbake og gikk nærmere for å undersøke noen fugler i bur. Det var vel et snes fugler plassert strategisk i et slags mønster på noen fjellknauser. Vi hadde spurt postmannen hva dette kunne skulle være godt for. Og han kom med en historie om at det kun var for at man skulle høre dem synge. De ble fanget i nett og sluppet ut efter et par uker. Jeg kjøpte ikke helt den, tankene går definitivt til Ortolanene som man iallefall i Frankrike og Italia har lange tradisjoner for å la seg fange i nett, settes i bur, og la seg fore opp på Armagnac eller grappa. Da vi hadde kommet helt innpå en av fuglene, som var temmelig fargerike, hørtes et høyt og agressivt rop og så flere mens vi forsøkte å fotografere dem. Sangfugler du liksom.