Bondefangeri

Vi ankom togstasjonen i Fes vel en time før avreisetidspunkt. Vi bestemte oss, noe forhastet, og innta en enkel lunsj på stasjonens "restaurant". Dette skulle vise seg å være en fatal beslutning.

Vi satte oss ned, ba om en meny, for å erfare at den ikke fantes. Vi måtte peke og forklare hva vi ønsket. Vi trodde å bestille en slags kebab med kjøtt, to store flasker vann, en cola og en epledrink som skulle være et slags Marokkansk tilsvar på Zero. Ingen alkohol her. Da maten kom på bordet, viste deg seg å være en utenomjordelig gurba som vanskelig kan beskrives. "Kjøttet", eller det oppmalte kjøttet, som vi helst ikke ville tenke på hva besto av, var grått og klumpet, og ble servert med en bolle kald ris og en tallerken pommes frites som syntes å være fritert i arabisk olje som var gått ut på dato, og et speilegg som, for å si det mildt, ikke akkurat fristet. Gurba, gurba, gurba. Vi spiste forsøksvis litt av kjøttet med litt brød og lot mørja ligge.

Plutselig dukket det opp et par halvråtne bananer, appelsiner og yougurt, en slags dessert om man vil, som vi definitivt ikke hadde bestillt. Avreisen nærmet seg og vi ba om regningen, samtidig kjøpte Lars inn litt proviant til reisen. Da oppgjørets time var inne, så jeg Lars se sjokkert på regningen. Den var godt over 500 dinarer (til sammenligning kostet vår middag med vin dagen før på 5* hotell 1000). Vi gikk da i fullstendig vranglås, vi hadde angivelig bestillt en "Menu Complet" som hver kostet 230 gærninger, en helt avsindig pris her nede. Og alt annet var også vanvittig overpriset. Vi leverte inn alt tilbehøret og endte opp, efter en masse ståhei og høylytt argumentasjon med å betale 320.

We never looked back.

En viktig lærdom her er at man alltid, ALLTID, skal spørre om prisen på forhånd. Her kan man ikke stole på noen.