torsdag, februar 08, 2007

Costa Rica

Costa Rica Februar 2007

(NB dette er et foreløpig draft og ikke helt elaborert)

Fredag
Vi fløy Continental fra Oslo via New Jersey til Costa Rica, fantastisk nok begge ganger med sete i ved nødutgang, dog mat av type horribel. Vi ble utsatt for amerikansk pass og tollkontroll ved mellomlanding, men det gikk forholdsvis greit og tiden var ei knapp.

Vi landet på flyplassen utenfor San José, en halv time efter planlagt tid, og kom oss igjennom nytt sett med en tålmodighetsprøve i verifikasjon og kontroll

Vel utenfor ble vi møtt av vår vært, Don Carlos og hans sjåfør Oswaldo. Don Carlos er amerikaner, med svenske aner, en fortid i den armerikanske marine, CIA og diverse tilstøtende aktiviteter. Han bor tidvis, på sin Costa Ricanske Finca et sted i nærheten av landets gamle hovedsatd Cartago. Jeg kjenner DC gjennom mitt reisefølge, Dr. H, HHhdasdasdasdaog har i en tid snakket om en mulig tur hit.

Vi ankom Fincaen relativt sent, og fikk lite med oss i mørket på vei til Don Carlos plantasjen. Her drev man tidlgere med kaffe, men DC driver nå stort sett med skog og diverse annet. Vi hilste på Will, plantasjens unge ”manager”. Will, som er fra Nicaragua, er tidligere Sandinist og ifølge DC, meget sterk, glad i skytevåpen og et barn av jungelen.

Vi sugde til oss litt av atmosfæren, men stupte ganske raskt i seng, vi hadde tross alt reist i rundt 26 timer.

Lørdag
Våknet tidlig, rundt 06:00 og fikk ble vist rundt på Fincaen av Don Carlos. Da farmen kom i hans eie for vel 20 år siden, ble det dyrket kaffe her, han bestemte seg da for å satse på tømmer og satte igang med plantingen. Idag ser man resultatet, tusenvis av 30-40 meter høye edeltrær av ymse slag. Huset på eiendommen er selvbygget av trær fra eiendommen og ligger på toppen med utsikt over den frodige Orosidalen. Ellers finnes et vell av fruktrær, druer og en stor hage full av all verdens orkidéer og planter av alle slag. To hunder, én som ingen tør gå nær er lenket til et hus innenfor porten for å skremme bort inntrengere, en annen tar seg av nærvaktholdet rundt huset.


Rundtur i den lokale dalen, lunsj ved elven, tur igjennom jungelen. Kaffevedgrillet tournedos.

Søndag
Som sedvanlig tidlig opp, og ble hentet av den stadig parate Oswaldo. Ferden gikk til Volcan Irazu, som i 1963 tok livet av 200 000 mennensker (Fakta fra Don Carlos, må verifiseres). Vi kom oss greit opp til toppen på 3432 meter og gikk en lang tur, først rundt vulkanens krater og siden helt opp til toppen. Fantastisk utsikt i alle retninger, herfra kan man se både stillehav, atlanterhav og det meste av landet i og for seg.

3 kilometer kø av folk vei opp, ble observert på vei ned. Forklarer hvorfor Oswaldo insisterte på at vi skulle dra tidlig.

Oswaldo valgte lunsjsted på vei ned. Den lokale maten er, vel hvordan skal jeg si det, stort sett, kanskje med unntak av ceviche, grisete.

Will forsøker å konstruere en grill med machete og mislykkes. Den gode doktor lykkes imidlertid.

Don Carlos tilbringer dagen i San Jose i ungt selskap.

Volcan Irazu, landsens lunsj. Kaffegrillet kyling. Machete. Grill.

Mandag

Oswaldo skulle, ifølge avtalen, hente oss 07:00, men i sann latinsk ånd, kom han først kvart over åtte. Vi reiste inn til hovedstaden San Jose, hvor vår vært, Don Carlos, ventet efter å ha tilbragt gårsdagen - og natten i, formodentlig, hyggelig selskap med sin ikke helt tilårskomne muse.

Efter en snarvisitt i hans noe ikke helt ordnede elskovsrede, dro vi for å finne adaptere som skulle fasilitere oppladning av våre elektroniske atrapper. Det var lettere sagt enn gjort, men i omkring det tiende elektroetablissement vi besøkte, fikk vi napp. Dr. H. var litt vel ivrig, og klarte å gå til innkjøp av en ”Convertidor de voltage” hvis vekt kunne måles i kilo, dette selv om jeg hadde forklart at det ikke burde være nødvendig, all den tid en moderne lader er i stand til å takle de meste obskure spenningsnivåer. Siden skulle det artig nok vise seg at denne imponerende solide innretning kun konverterte fra 220V – 110V, noe som uansett var relativt lite nyttig i denne sammenheng.

Da det elektriske var av veien, møtte vi en av Don Carlos kumpaner , Hr. J., på en kafé. Denne var av svensk herkomst, vokste opp i Peru og, efter en kort visitt til sitt opphavs hjemland, hadde naturlig falt ned på at emigrasjon til Canada var det riktige for ham. Da Hr. J. var behørig introdusert dro han videre til neste forhåpentligvis for ham lukrative eiendomshandel.

Efter dette var det tid for en runde til fots gjennom sentrum, hvor folkelivet og den hovedstadlige Costa Ricanske atmosfære kunne utforskes nærmere. Før dette hadde vi møtt en annen av Don Carlos svirebrødre, en forhenværende katolsk prest som efter å ha lært litt om livet, hoppet av for å giftes eller noe slikt, for så, efter en lang og broket karriere hadde endt opp som eier av en kjede med skjønnhetssalonger. Vi fikk med oss Muséo de Oro, som kunne fremvise et imponerende knippe indianske gullgjenstander; mye elaborerte figurer som minnet mistenkelig om den gjengse oppfatning av aliens, men som ifølge den musale undertekst, var depiktasjoner av ånder, gode som onde.

Jeg ymtet, i det vi var i ferd med å forlate byen i 12 tiden, frempå med et spørsmål om hvor lunsjen var planlagt inntatt, dette fordi Don Carlos hadde mumlet noe om at neste destinasjon lå 2 timer unna, og fikk til svar at den best kunne intaes der. Vi kom, uheldigvis, i tung trafikk i bynær sone på vei ut, men sjåføren Oswaldo, snarveienes mester, reddet oss fra skjærsilden gjennom en imponerende sikksakkkjøring, på det han kunne finne av mer eller mindre ikke vedlikeholdte veier, til vi suste inn mot, for oss nye, fjelljungelstrøk.

Costa Rica består av ikke mindre en 26 helt distinkte klimatiske soner, hvor temperatur, flora og fauna reflekteres. Efter en viss tid på svingete vei gjennom en meget frodig åsside, kom vi til landsbyen, LANDSBY, som var vår destinasjon, trodde vi. Det skulle vise seg at det ikke var tilfelle. Don Carlos hadde andre planer. Gitt hans tidligere meritter med såkalte ”Clandestine operations”, ante vi konturene av noe. Bilen stoppet i et boligstrøk i utkanten av landsbyen, og sendte sin trofaste Oswaldo inn med instruksjoner om å inngå forhandlinger med en av de innfødte. Disse viste seg å gå i stå, da det kom frem at mannen han egentlig søkte befant seg et helt annet sted. Vi kjørte litt videre, stoppet ved en butikk, hvorpå den ivrige sjåfør efter noe mer gestikulering hadde fått nye instruksjoner, og videre dypere inn i den semiubaniserte junglen. Her stoppet vi ved et passe forfallent hus, hvorpå Oswaldo og DC steg ut for å inngå i videre forhandlinger. Vi ble klokelig sittende mens et titalls innfødte som ikke inngikk i forhandlingsteamet stirret på oss. Omsider ble de øyensynlig enige og vi kom oss trygt videre. Vi var selvsagt litt nysgjerrige på hva dette dreiet seg om, og DC kunne fortelle at forhandlingene gjaldt en lokal skapning av arten Kinkajou – som for meg hørtes ut som enn blanding av et kattedyr og en ape. Dette forklarte de to burene jeg hadde observert i bagasjerommet tidligere. DC, har som tidligere nevnt, noe bortimot en zoologisk have på Fincaen, dette var tydligvis neste planlagte tilfang til denne. Problemet var at dyrene på det daværende tidspunkt ikke befant in situ, men fremdeles løp fritt rundt i den omkringliggende jungel. Dermed dro vi videre uten flere skapninger, men en prossess var satt igang.

Klokken var nå blitt halvtre, og vi var stadig sultne. Ferden gikk videre inn i jungelen på en ikke helt god grusvei med sukkerrør på alle kanter og kom omsider frem til en liten primitiv sukkerfabrikk. Artig å se sukkerproduksjonen slik den har foregått i disse trakter i hundrevis av år. Store kjeler fyrt med ved fulle av boblende sukkerrørsaft, det ene karet efter det annet, hvor den nedkokte saften progressivt ble flyttet manuellt til det neste med en 50 liters øse for videre nedkokning, efter nedkokning i det siste av ialt 9 ”kjeler”, gikk massen ned i et trau, som ble manuelt håndtert med en stor spatula, derefter ble blandingen tatt opp i en 50 liters bøtte, og helt over i former, så nedkjølt og vendt ut i små barnebøtter som ferdig brunt sukker.

Vi kjørte videre til byen Turraalba, ved foten av vulkanen med samme navn, så ut som en sjarmerende by, men vi fortsatte overraskende videre. Nå hadde vi gitt opp håpet om lunsj. Efter en ny oppstigning kom vi til et landskap fylt av kaffeplantasjer, og endelig dukket restaurant Mirador opp. Drakk delig iskald øl og fikk server et knippe lokale forretter, ceviche, torilla de queso, salat, etc. Meget bra og fantastisk utsikt.

Noen mil senere, og en del handling unnagjort, ankom vi Fincaen i totalt mørke. Fint å hvile ut litt efter en lang dag. En enkel Spaghetti Puttanesca var godt nok som aftens. I skrivende stund hører jeg jungelens sus samt en stor flokk coyoter som fniser og hyler utenfor.

Tirsdag

Ble brått vekket av en telefon fra Helsinki 03:40, og jeg forsøkte så godt jeg kunne å imøtekomme min finske kundes ønsker, dog i eftertid litt usikker på hvordan samtalen ble fortolket i andre enden. Som vanlig oppe med solen og åttende runde med hanegal rundt 06:00.

Oswaldo hentet oss i nitiden, og turen gikk til en kaffeplantasje, Café Christina http://www.cafechristina.com/ , som ligger i nærheten. Her fikk vi en to timers rundtur gjennom hele produksjonsprossessen på denne fulløkologiske farmen. Linda Moyher, av kanadisk herkomst, har drevet plantasjen i 30 år med sin mann, en pensjonert flyver og teknisk autodidakt. Her dreide det meste seg om symbiose og økologi. Kaffeplantene må, for å produsere god kaffe, ha skygge, noe som gis av trær spesiellt tilpasset omgivelsene. Vi lærte en hel del om orkidéer, det vokser et par hundre sorter bare på dennne lille farmen, og deres symbiose med kaffeplantene. Videre om formering av bananer, noen formerer seg aseksuelt gjennom avleggere, andre, mindre utbredte og ikke menneskeføde, gjennom bananer med frø. All kaffe her er Arabica, noen få blir gule når de er modne, mens de fleste plukkes når de er dypt røde. Hver kaffebønne plukkes for hånd ved korrekt modenhet, og plukkerne blir betalt med 2$ per 20 liters butt, uten at vi helt fikk klart for oss hvor lang tid det måtte ta. Farmen har sitt eget anlegg for prosessering av kaffebønnner, laget egenhendig av Linda’s tekniske husbond. Her skilles bønner fra frukt (som returneres til kompost), og det ytre slimlag fjernes (herav kommer et biprodukt som går i en egen tank som så produserer metangass som dekker farmens behov for matlagningsgass) og bønnene dynkes så i vann i store betongtrau, noe som dreper eventuelle larver og andre uhumskheter, før de tørkes på patioen under tak i noen uker. Derefter lagres kaffen i store sekker i et eget lagringshus innenfor patioen, hver merket med dato og opphav (de gjør også dennne prosessen for en god del andre kaffedyrkere). Når kaffen er ferdiglagret, noe som kan ta måneder eller år, går den videre til neste ledd, hvor bønnene blir strippet for sitt ytre lag og sortert efter vekt ved hjelp av en hjemmelaget maskin (som så meget imponerende ut), desto tyngre bønner, desto bedre. I neste ledd ble bønnene brent, mer eller mindre avhengig av det ønskede produkt og bønnenes beskaffenhet. De tynsgte og beste til eksport blir så pakket og vakumert i poser med enveisventil, resten males opp og leveres til de lokale supermarkeder til lokalt bruk.

Kaffe er ikke en enkel business å være i, prisene er lave og mange plantasjer dyrkes ikke lenger aktivt, slik det er på den vi nå befinner oss på. Noen har valgt å satse på andre ting, monokulturer som sukkerrør, det har den bieffekt at det bilogiske mangfold reduseres (det er registrert 280 fuglearter bare på denne ene plantasjen!). Vi kjøpte litt kaffe med oss, og gikk ut med en god del mer kunnskap om kaffeproduksjon enn da vi kom inn. Ingen enkel levevei om man ikke er økologske entusiaster som dette paret.

Vi drev så rundt i noen timer i Cartago, Costa Ricas tidligere hovedstad, og fikk med oss kirker, marked, folkeliv, og efter mye vandring, en restaurantopplevelse jeg velger å utelate.

Ankom Finca\en rundt 17:00 og planla morgendagen, da blir det, for undertegnede, en tur til nærmeste nasjonalpark, NASJONALPARK, dette er også den største gjenværende regnskog i landet. Det blir spennende.

Ny middag med kjøtt grillet utendørs over tørkede kaffebusker, servert med egenproduserte finca- erter.

Dr H. driver i skrivende stund en omfattende deknirkingsprosess på Fincaens mange hengselopphengte eukalyptusdører, noe som definitivt var på sin plass.

Onsdag

Da Don Carlo og doktoren hadde annet å bestille, valgte jeg å ta en tur på egenhånd, nærmere bestemt til naturreservatet Tapantí. Det strekker seg fra Orosidalen (som vi ser utover fra fincaen) og helt ned til Panama, 350 kilometer sydover. Dette er den største gjenværende sammenhengende regnskog i Costa Rica med en særdeles rik flora og fauna. Oswaldo hentet meg i åttetiden og vi dro innover dalen på temmelig dårlige grusveier. Området rett utenfor Orosi er dekket av kaffeplantasjer, og innerst ligger Parque Nacional Tapantí.

Som er sedvanen her, betalte jeg som utlending 7 dollar, mens Oswaldo slapp unna med 1. Vi stoppet bilen et stykke innn i parken, og gikk til fots på merket sti opp i ”Sendero Natural Arboles Caidos”. Oswaldo ville også være med, men falt fort av på den bratte stien inn i jungelen. Skogen var tett og trærne fulle av symbiotiske vekster. Orkidéene klamret seg til omtrent vært eneste tre. Jeg traff på en rekke store fulger som flakset unna idet jeg kom gående, følte det nesten som om jeg var tilbake på storfugljakt på Krokskogen. Masse underlige fuglelyder, særlig imponerende var den som kom fra Cigalloen.

Efter et par kilometer opp på en til tider gjørmete sti, var utsikten over jungel og dal formidabel. Stien forsatte så nedover til den traff på veien. Der fikk gikk turen på en anne sti, denne gang ned mot Rio Grande Orosi, som kommer fra fjellområdene dypt inne i jungelen. Costa Ricas høyeste fjell, HØYT FJELL, ligger her inne. Vel nede ved elvebredden fant jeg en badevenlig kulp og stupte uti, vannet var alt annet en varmt, vel 15 grader, men det var særdeles forfriskende.

Oswaldo gikk så tilbake for å hente bilen mens jeg fortsatte oppover veien. Ny tur inn mot ”La Catarata”, fossen, som stupte ned fra fjellsiden. Nok en flott tur. Vi endte så opp på et utsiktspunkt øverst i dalen, Miradoren. Veien videre inn i reservatet var stengt for offentligheten, så vi ga oss da.

Alt i alt, en fin dag i jungelen.

Vel tilbake i Orosi, spiste vi en enkel lunsj og dro så tilbake til Fincaen.