Martin Berasategui

Berasategui er det gastronomiske opphav til de fleste stjernerestauranter i Andalucia. Andy Garcia jobbet for her før han åpnet Tragabuches i Ronda. Han har nå beveget seg til Calima og hans disipler driver idag El Lago og Tragabuches.

Så vi var temmelig spente på smake retter rett fra kilden for å si det slik.

Motagelse var perfekt, Ingen nøling her. Imponerende luftig lokale med god plass og stab som fulgte med. Her gikk vi selsagt for menyen, mer om detaljene her.

Mat og service i verdensklasse. Nesten alle retter var minneverdige.

Sterk anbefaling.

Arzak

Mine kumpaner i San S., Herr og Fru V. ankom per fly noen timer efter meg. Vi vandret oss gjennom byen til vi var sultne nok og ankom nestoren blandt baskerlands trestjernere, Arzak,  litt før to. Både Herr V og undertegnede hadde vært her før, for hhv. 22 og 7 år siden. Vi var vel middels til moderat imponert forrige gang, så vi må jo sies å ha ankommet med en viss skepsis.

Møtet i lobbyen gav inttrykk av rot og forvirring, de vimset omkring en stund før vi endelig ble vist til bordet og Hr. V, la oss kalle ham Grumulf for anledningen, likte signalene svært dårlig. Vi ble vist opp til et bord i 2.etasje, intet godt tegn, har man hele tre stjerner bør man nøye seg med én etasje.

Siden vi skulle spise hos hans noe yngre rival, Martin Berasategui, senere på kvelden, lå det i kortene at vi måtte begrense matinntaket på et av stedene. Vi skjønte fort at det måtte bli her. Det skulle imidlertid vise seg å by på problemer. Som på de fleste steder av denne type, har de er en ”tasting menu” som viser frem det beste man har å by på. Vi gikk imidlertid for a la carte og bestilte forrett, hovedrett og dessert.

Vår kelner forsøkte med litt keitete og uforståelig humor å endre denne beslutning og vendte seg mot Grumulf. Denne  var selvsagt helt ubøyelig og vår kelner lusket inn i krokene. Efter en stund kom gamle Arzak ut, og mente at man heller burde spise en meny for at opplevelsen skulle bli perfekt. En særdeles pinlig taushet lå over bordet og jeg tippet for meg selv at det nå var ganske stor sannsynlighet for at vi var i ferd med å reise oss. Ingen av oss hadde noengang opplevet noe slikt. Skulle det ikke være mulig å bestille fra en meny uten dette sirkus? Åpenbart ikke. Grumulf rikket seg ikke og Arzak og hans kelner trakk seg såret tilbake.

Maten som fulgte var helt grei, et par av rettene kan vel sies å ha holdt 2 stjerners nivå, resten kanskje 1 , dessertene var totalt uinspirerende og fortjente ingen. Gamle Arzak dukket opp mellom hver rett for å se om vi ikke hadde endret mening. Det hadde vi ikke. Vi var ferdige med konfrontasjonene for idag og synes egentlig bare synd på fyren.

Man kan si at dette stedet definitivt har sin storhet i bakspeilet. Ingen grunn til å dra hit for fremtiden.

Vår beslutning om å unngå menyen var en svært god beslutning.

Sydover

Mitt bilde av togreiser på første klasse skal være, stemte nok desverre ikke helt med virkeligheten. Loungen (som togselskapet hadde solgt inn), fantes ikke på denne stasjonen (dog går alle tog dit jeg skulle herfra). Sovkupéen hadde 4 plasser og ikke 6 som på økonomi. Det var vel eneste forskjell bortsett fra at det var dyrere. Ikke det at det gjorde så mye, jeg sovnet lett og våknet så vidt i Bordeaux før jeg gikk av toget i Irun. En kjapp tollkontroll, gjennomlysning av bagasje og en kort togtur over grensen senere, ankom jeg San Sebastian idet et skybrudd tømte seg over byen. Ikke mange taxier å oppdrive, men fikk da tak i en efter 20 minutters ventetid. På hotellet 09:00 og fikk heldigvis rom og en dusj.

Le table de Robuchon

Efter lunsj gikk turen til Hotel du Crillon som viste seg å fungere ypperlig som internett café. Var vel egentlig ikke veldig sulten på dette tidspunkt men siden mitt neste tog ikke gikk videre før 23:05, bestemte jeg meg for en lett middag hos Joel Robuchon. Egentlig hadde jeg tenkt meg på hans restaurant Ateliér de Robuchon (*), men grunnet utsendelse av addresser fra mitt sekretariat, havnet jeg på alternativet (**). Joel ga seg egentlig med restaurantdrift for 12 år siden da han stengte sin legendariske restaurant Jamin. Han var på topp og ble utnevnt til Chef de Millenium. I de siste årene har han kommet tilbake med en skog av restauranter verden over som alle bærer hans navn. Ifølge noen oversikter besitter han flest Michelin stjerner i verden.

Le Table de Robuchon viser tydlig at konseptet er temmelig utvannet. Jeg spiste et knippe halve porsjoner for å danne meg et bilde av kvaliteten. En perfekt gaspacho servert med et stykke grillet landbrød med rå grønnsaker i skiver (en strålende idé forøvrig) ble fulgt av en meget god rett med rå tunfisk med en kule gjetostkrem og røket auerginepurée. Så langt bra, men 2 stjerner, vel, litt for enkle retter til å vurderes dithen. Ferskvannskreps med erter og bisque imponerte ikke. Krepsen var viskelæraktig og bisquen var lunken og rett og slett ikke særlig god. Brissel med kål som så fulgte var oversaltet og uspennende og lignet lite på det den burde være (jeg har jo lest kokeboken til R.). Den berømte potetmosen som fulgte brisselen holdt kroppstemperatur. Skuffende.

Den store R. Var selvsagt ikke å se. At Michelin mener dette stedet fortjener 2 stjerner er helt uforståelig. Ingen grunn til å spise her.

Paris

Efter ankomst i Paris og en kjapp tur innom Eifeltårnet, var det duket for lunsj på Astrance. En av de få restaurantene som har blitt promotert til 3 stjerner de senere år. Det ble en ekstensiv lunsj og var definitivt verdt et besøk. I flukt av lunsjen søkte jeg tilflukt i baren på Hotel Crillon (for bl.a å skrive dette). Bra bar.

Nå noen timer å slå ihjel før turen går videre sydover.

Train Grand Vitesse

Jeg sitter nå på et tog med retning Paris. Det går unna. Av og til kjører vi parallelt med bilene. De har ikke sjans og sakker hjelpeløst akterut. Vognen på 1.klasse er neppe som i gamle dager, men det er god plass, air condition og strøm til PC. Ingen netttilgang.

Riktignok var det først efter kryssing av grensen til Frankrike vi cruiset i TGV hastighet. Efter et kort stopp i Strasbourg er Paris neste om et par timer.

Dette er ikke første togtur denne uken. Igår gikk turen fra Voss til Oslo – dét gikk ikke like fort. Det er en evighet siden siste tur med Bergensbanen, og det kan konstateres at intet har skjedd.Mitt forsøk på å bestille komfortbillett gikk også i vasken. NSB fant plutselig ikke vognen da de skulle sette sammen toget. Fant dog en tom kupé med strøm og ”stengt” lapp på vinduet. Greit nok for meg.

Men nå altså Paris. Hva skal jeg her?

Vel, om jeg akkurat nå er på vei retning nord/nordvest, er vel Paris en slags omvei, i lengre perspektiv går tuen sørover. Skal spise lunsj på Astrance, en liten restaurant som fikk 3 Micheliin stjerner for et par år siden. Har foreløpig ingen planer utover dette.