Regnvær

Følte meg ikke helt i hundre da jeg våknet - det må ha vært truck foret fra igår. La likevel ut på tur med modern som guide. Vi startet i Elivira og gikk gjennom skogen og opp i åsene over, gjennom landskapet som ble herjet av skogbrann i Juli. Stort sett svart, men med grønne tuster som gror til over alt. Det gikk tungt, i dag var det modern som gikk i forkant. Da vi var lengst mulig unna, begynte det å regne. I bøtter og spann. Sikkert bra for naturen, men vi ble klissvåte. Varm dusj gjorde godt. Jeg gikk rett i kjelleren, men efter noen timers søvn var jeg sånn passe tilbake. Vi avlsuttet med en middag på El Lago - udmerket som vanlig.

Nå er det greit å dra hjem - skal bli godt å jobbe litt efter all den ferien.

Takk for meg.

Sierra Nevada

Vi kommer oss avgårde litt før 10 og setter kursen, via en meget smal vei og en rekke landsbyer til fjellpasset Puerto de la Ragua (2000 moh). Vi bestemte oss allerede dagen før at turgåing i lavlandet ikke var aktuellt på grunn av varmen. Her oppe er det opplegg for turisme, men alt virker forlatt. Vi finner et kart og legger ut på en tur som virker lovende opp mot en topp på 2355 moh. Vi går vel i vel 1 time, gjennom skogen og over fjellet tilbake igjen. Flott natur, vi ser et snes enhjørninger eller noe lignende som sprinter forbi. Sierra Nevada. Sne på toppene. Meget bra tur. Anbefales. Neste gang skal jeg høyere.

Kjører videre over fjellet og ned mot det flate platået nord for Sierra Nevada. Spiser lunsj i på en truck stopp i Calahorra som er hakket bedre enn den i går. Fin maurisk borg litt utenfor. Kjører videre og via Granada, forbi Alhambra og opp til Sierra Nevada, spanias sydlige skisted. Her er det akkurat like litte billedskjønt som en del tilsvarende steder i de franske alper. Moderne, praktisk og ikke akkurat arkitektur. Planen var å kjøre til toppen av Europas høyeste bilvei. Men Michelinkartet lyver, veien ble stengt for turisttrafikk for syv år siden. Bomtur. Neste gang kjører vi oppp fra andre siden. Der er færre turister og veien muligens åpen.

Vi begynner å bli fornøyd og bestemmer oss for å dra hjem til Elvira. Total distanse tilbakelagt 750 kilometer. Fin tur og en del nyttige erfaringer til neste gang.

Skinke

Efter lunch kjørte vi litt lenger nordover og oppover før vi tok av mot Trevélez. Før vi kom så langt stoppet vi i landsbyene Capileira og Bubion. De ligger utrolig fint til i fjellsiden rett syd for toppen av Mulhacen (3482 moh) og det går faktisk en vei herifra og over på andre siden (faktisk Europas høyeste bilvei,3000+ moh).

Men vi skulle videre, helt inn i den dypeste kløften i Sierra Nevadas sydside. Her ligger Trevélez, Spanias skinketørkehovedstad. Hit bringes skinkene for å tørke i årevis. Jeg vil anta at det egnens spesielle mikroklima eller den avsides beliggenheten - eller muligens noe helt annet, som gjør dette til et så velegnet sted til tørking av skinker.

Vist er det fint her, men det bærer litt preg av intens turisme med sine souvenirbutikker og skinker på display. Vi stoppet dog, og mens modern vandret rundt i en forretning som hadde både souvernirer og tørkede svineprodukter og litt muattatal lignende vendeuser, gikk jeg over veien og gikk inn i en annen foretning som jeg mente så mer lovende ut.

Jeg hilser på innehaveren som står utenfor og går inn. Han nikker tilbake. Det dufter skinke. De henger rett innenfor i hundrevis. Til venstre i lokalet, i en del uten vinduer, er det en del keramikk, jeg ser fremdeles efter en morter selv om jeg egentlig har gitt opp dét prosjektet - i landet der Ajo Blanco, Aioli og Gazpacho kommer fra finnes det jo selvsagt ingen mortere. Da jeg befinner meg innerst i lokalet, blir det plutselig enda litt mørkere og jeg hører lyden av en dør som lukkes. Jeg går til døren og registrerer at den er låst. Det er ingen andre enn meg og par hundre skinker i lokalet. Ingen tegn til liv utenfor. Slakteren, for han så litt ut som en slik én, er forsvunnet.

Jeg minnes filmen Delicatessen som jeg så for et par dager siden og begynner å bli litt bekymret. Hvordan går det egentlig til at alle disse skinkene finner veien helt inn i denne trange dalen? Jeg river og sliter i døren uten resultat. Roper og banker i ruten. Uten resultat. Jeg akter iallefall ikke å ende opp som skinke i Trevélez. Jeg ser at utstillingsvinduet er festet i topp og bunn med bolter av typen som finnes i doble dører. Åpner dem og presser meg ut slik at låsen brekkes opp. Fri. Vi forlater byen i høyt tempo og min mor synes det hele er festelig.

Vi ankommer en time senere til et lite hotell i nærheten av Cadiar, http://www.alqueriamorayma.com/Alqueria Morayma. Hotellet ligner en liten landsby, og ligger midt i området som kalles Alpujarra Granadina, et bølgende åslandskap syd for Sierra Nevada. God rustikk mat og fine rom. Bra sted.

Østover

Programmet var noenlunde klart. Vi skulle til Sierra Nevada og bli borte et par dager. Vi dro til slutt - jeg brukte mindre enn ett minutt på pakkingen, min mor vesentlig lenger tid. Vi stoppet et lite stykke øst for Nerja ( kjent for sine fantastiske grotter ) på en av de mange øde strender langs veien. Her var vannet krystallklart og nesten ingen mennesker var å se. Et paradis i forhold til ghettoen sydvest for Malaga. Verd turen alene.

Et stykke før Motril tok vi veien som ledet til Sierra Nevada. Efter en stopp på en lokal truckstopp med svært rimelig og passe bra mat, uansett var det artig å observere de lokale landarbeiderene og de forbipasserende lastbilsjåføreres lunchrituale.