Modern ankommer

Efter en dag med lite eller ingen aktivitet utover avslapning og dekning av primærbehov, var det slutt på min eneboer tilværelse.

Modern ankom litt senere på dagen og hadde bestilt fiskemiddag. Denne ble innkjøpt og delvis preparert om morgenen. Hentet henne så på flyplassen. Hun syntes det var varmt og jeg kjørte for fort (som alltid). Men middagen (og vinen!) var hun fornøyd med. Først langoustinos (som er store reker, renset for skall og tarm, saltet, pepret, oljet og timanoverstrød og pakket inn i tynne skiver av zucchini, derefter grillet falt i smak. Ditto St. Peters fisk med ingefær, sauterte artisjokkhjerter og pepper/ingefær/vin reduksjon.

Den vanlige diskusjonen om Air Condition eller ei vant mitt moderlige opphav lett.

Ekspedisjon

Tåken lå tett i alle retninger da jeg våknet Lørdag morgen, det syntes som om jeg befant meg i midten av en sky. Luftfuktigheten var så høy at man ved å puste kunne risikere å drukne.

Vel, jeg spiste frokost, pakket en liten bag og dro avsted på min ekspedisjon. Først stoppet jeg i Eliviria for å kjøpe The Economist, og vel tilbake i bilen ville den ikke starte. Det passet jo svært dårlig. Kan ikke fatte hva som var problemet, motoren tente rett og slett ikke. Jeg ga opp, og gikk ut av bilen mens jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre nå. Hotell og middag var booket, og jeg hadde lest i El Pais at redningstruckførerne var blitt tatt ut i streik fra og med idag. Nei, jeg hadde jo ikke noe valg. Bilen måtte bare starte. Jeg satte meg inn igjen og den startet! Ett minutts pause var tydeligvis nødvendig.

Drøye 15 minutter senere var jeg ute av tåken, og temperaturen hadde steget fra 23 til 31. Jeg var på veien til Ronda som stiger krafig opp fra kysten mot fjellene og platået bakenfor. Ronda var ikke målet denne gangen, og jeg fortsatte forbi innover i det bølgende landskapet som efterhvert bølget litt mindre, oliventrærne fikk avløsning først av solsikker, dernest kornåkre. Jeg var altså på vei mot Sevilla. Jeg ankom utkanten, rotet litt med avkjøringer – det er ikke alltid bare enkelt å lese kart mens man kjører, og skiltingen er det så som så med. Tilslutt havnet jeg så på den riktige veien mot Huelva. Efter noen kilometer kjørte jeg av mot Castileja og videre på en mindre vei mot San Lucar Mayor. Hva skulle jeg så her?

Hacienda Benazuza ligger i utkanten av San Lucar Mayor med utsikt over landsbygdens bølgende åkre og oliventrær og er en god gammeldags Hacienda i arabisk stil. Dette skulle være luksus, 5 rød hus i Michelin. Men det var ikke derfor jeg var kommet hit.

For noen år tilbake ble de med i kjeden elBullihotel som innebar at Fernan Adria fra el Bulli tok over ansvaret for restaurantdriften. Restauranten, Alqueria, ble da også belønnet med en stjerne i Michlin guiden. Jeg var altså her for å se hvordan den sto seg mot de andre topp restaurantene i Andalucia.

Jeg kom frem ved tre tiden og efter å ha pakket gikk jeg ned til pool-restauranten for å få litt enkel mat. En stor porsjon kjølig gaspacho (som var meget god) og en porsjon fritert baby akkar (som var litt vel salt) og et par iskalde øl var nok. Jeg antok at det lønte seg å være sulten til middag. Kelnerne virket litt sløve, men hadde fine hvite jakker og bukser med glinsende striper. Jeg så meg rundt, det var ikke akkurat overbefolket. Et og annet pensjonistektepar, noen amerikanske famlier med barn, et par eldre menn unge kurtisaner, noe par på bryllupsreise, noen eldre damer og en gruppe spanjoler. Efter lunsj, tok jeg en lang svømmetur i bassenget – hvor man kunne svømme i kanaler mellom forskjellige deler av det, helt innerst var det to fossefall hvor vannet strømmet ned i strie strømer fra akvadukter, et fall på ca 2 meter.. En artig effekt var å gjemme seg bak fossen for å se ut gjennom det strømmende vannet for så å sprette ut når en intetanende svømmer kom forbi.

Rundt poolen var det vanlige solsenger og parasoller, mens det under trærne på plenene var enorme dobbeltsenger med tak og myggnetting om man ønsket å ta seg en blund i fullstendig skygge.

Det var annonsert at man på rommet hadde tilgang på brebånd, men det fungerte heller dårlig. Var vistnok et eller annet teknisk problem med satelittmottakeren. Dermed ingen direkterapportering.

Leste igjennom a la carte menyen før middag, og her var det rettene oppført med kreasjonsår, det vil altså hvilket år Adria og hans kumpaner første gang laget retten. Tre stjerners restauranten, El Bulli, stenger jo sine dører fra oktober t il april, og da drar elBulli gjengen til Barcelona hvor de i et kjøkkenlaboratorium tilbringer vinteren med å finne opp nye underlige retter, tekniske finurligheter og untenkelige kombinasjoner.

Jeg ankom restauranten klokken ni, riktignok uten å følge stedets kleskodeks. Ingen shorts efter klokken 19, og menn bør være iført jakke under middagen. Det skulle vise seg at det kun var kelnerne som fulgte kodeksen, enda en del mer formelle enn sine litt slappere venner fra bassengkanten – disse hadde i tillegg litt strammere holdning, press i buksen og hvite hansker.

Men effektive var de, en sjarmerende vinkelnerske kom umiddelbart opp og tok opp bestilling på aperetif - bestilte en cava. Nesten umiddelbart dukket det opp en serie med små tapa båret frem på sølvfat og i alle de merkligste former og farger. Frossen sangria i form av en forvokst dominobrikke, fritert lotusrot, en skje med eplegelé, en skje med et slags brøpulver med lime som freste i det man tok den i munnen, en liten rull formet som en flat skolisse rullet sammen med peanøttkrokan, et lite kremmerhus med banankrokan, ultratynne skiver av stensopp tørket med diverse julaktige krydder (fantastisk). Imens alt dette kom seilene hadde jeg fått sagt fra at jeg ønsket en menu digustation, noe annet ville jo være tøvete her. Og jeg ba vinkelnesken om at hun efter beste evne valgte ut den vin som passet best til den maten som skulle komme.

Hun kom så først med en meget spesiell sherry fra Cordoba som var såkalt Enrama, så vidt jeg kunne forstå ikke laget efter solerametoden, men tatt ut og lagt på en egen tønne og servert ung. Ikke tilgjengelig komersiellt, intens nøtteaktig og røket smak, simpelthen den beste sherry jeg har drukket. Fikk også smake den komersielle som også var eksepsjonell men uten den samme magi.

Nå kom altså først en serie med nye tapa som var en del av menyen. Et karamelisert vaktelegg, flytende pakket inn i et tynt lagt sukker; en pinne med bringebær og rå blomkål floretter av ditto størrelse, en pinne med vannmelon, tomat, basilikum dyppet i olivenolje; et stykke sprøtt kyllingskinn pakket inn i et ultratynt brød, som en slags spiselig serviett; Melon frukt kaviar; Ajo Blanco, her i isform med olivenolje, eddik og ferske mandler, genialt; Tagliatelli av konsommé med pesto og ost (Her var sherryen helt fantastisk til); Melon med mandelblomst og passjonsfruktskum; ravioli med små muslinger, med grønne blomster (tenk spiselig hekk) og små terninger med fritert bacon; hvitt krabbekjøtt i små hauger med en nøtte og melkeaktig saus med vanilje.

Wow, stort sett veldig bra og spennende alt sammen. På bordet ved siden av meg satt de to amerikanske ektepar jeg tidligere hadde observert nede ved poolen. De skulle ha meny de også, men damene ville gjerne bytte ut noen retter. ”I don’t like fish, could you exchange anything fishy with meat. I love meat” sa en av dem. Som sagt så gjort. Da nevnte dame kom til ”Melon fruit caviar” i rekken av tapa, utbrøt hun, ”Waiter, I don’t eat fish!”. Retten besto av en falsk iransk caviarboks med ”El Bulli” i rød skrift på skrå. Den var fyllt med det som tilsynelatende

kunne se ut som lakserogn, men i virkeligheten var det kuler av melongelée. Kelneren fikk oppklart at det faktisk ikke hadde noe med fisk å gjøre og verden gikk videre også for dem.

Underveis i den uendelige rekken av tapa, fikk jeg en ung frisk hvitvin, Vini Basa, fra Ribiera del Duero som jeg dro med meg over i hovedrettene. Kamskjell med rødbetravioli, hadde vært bedre med norske kamskjell, men rødbetravioliene, som var supertynne rå rødbeter foldet omkring et syrlig indre var spennende nok i seg selv.

”Hake fish” (hva er nå det på norsk igjen?) med solbær var et lite stykke fisk, som nærmest virket som lutefisk i konsistensen, men de påsto at den kun var grillet, ikke min favorittfisk, men den rektangulære solbærgeléen som fulgte med gjorde den god på et vis. De to halve rå løkene som fulgte med skjønte jeg ikke helt poenget med. Til fisken fulgte en lett Crianza fra Rioja (2000) som passet bra.

Forsatte med due, som var garnert med frukter av ymse slag. Bringebær, jordbær, bjørnebær og en kraftig karamelisert saus med reglisse. Duebrystet var perfekt rosa, og låret også meget vellykket og enkelt å spise med en hånd. Noen små grønne urter på toppen av duen, forsøkte å ta rede på hva det var, uten at jeg lykkes med det. Det nærmeste jeg kommer er vel det Arne Brime ville kalt ”Her har me ein urt so heite Løypestikkje”. Definitivt den beste av hovedrettene.

Før desserten kom en prédessert, Omelette Surprisé. Det så ut som en lammehjerne, men var skum av fois gras som dekket en kule med artisjokksorbet. Små biter av krokan drysset over. Litt underlig smak men artisjokk og fois gras går jo bra sammen, og jeg gledet meg allerede stort til amerikanerne skulle få samme rett. Og med rette, for det ble ”What is this?”, ”Yuk”, ”I will not eat this”...

Til desserten fikk jeg en svakt søt vin som var nærmest orange i fargen, ”El Masel” fikk jeg med meg at den het og at den var sjelden. Den var iallefall god.

Til dessert kom først en rett med tynne skiver av ananas toppet med en tynn skive ananassorbet i samme form, kom men en tykk karamellsaus og en vanlijelignende saus. Meget velsmakende. Siden fulgte en elaborert sjokoladekomposisjon med plater, mousse, sorbet og diverse som var fantastisk.

De ga seg ikke og det fortsatte med et par tre små biter med gelé, noen små petit four og et glass meget heftig søt, brent Malagavin. Kaffen tok jeg nede ved bassenget mens jeg nøt en Monte Christo - svært så tilbakelent.

Og dommen, veldig bra service. Mye god mat, men når man deltar med så mange retter kan ikke alle være like vellykket. Og de bommet på et par av hovedrettene. Men en stjerne fortjener de. Men jeg vil vel si at jeg fremdeles vil rangere Tragabuches i Ronda foran.

Da jeg vel var hjemme igjen og hadde tatt min tur på stranden laget jeg en enkelt pizza med rester fra kjøleskapet. Det finnes ikke noe bedre enn enkel og ukomplisert middag efter en slik utskeielse.

Ingenting

Idag gjorde jeg ingenting av betydning, vel noe gjorde jeg jo så allikevel. Fikk overtalt meg selv om ta til høyre på stranden på dagens tur. Resultatet var såre føtter, man kan nemmelig gå meget lenger i den retningen, men siden turen til venstre tar ca 45 minutter endte jeg opp med 1 time og 10 minutter igår – og såre føtter. I et innfall av tilfeldig inspirasjon, planla jeg en ekspedisjon. Hotel er booket og bord sikret, men hvor går ferden? Følg med.

I anledning min avreise har jeg gjort kål på de tørkede tomatene, de fleste spist underveis, resten havnet finhakket sammen med litt poteter, løk og egg i en tortilla espagnol jeg laget meg til lunsj. Låret med cordero lechal ble dagens middag, gnidd inn med hakket rosmarin, honning, salt, pepper og olje og sitron, grillet på høy varme i 20 minutter, enkel og grei mat.

Grunnet min nært forestående ekspedisjon er det usikkert når jeg lar høre fra meg neste gang....

Picasso

Idag våknet jeg litt efter skjema, muligens fordi det var overskyet eller kanskje fordi det ble litt sent igår. Uansett, det relativt nyåpnede Picasso museét i Malaga åpenbarte seg på et underlig vis som dagens utfluktsmål. Jeg dro hastig av sted og valgte svinge inn på motorveien, ikke fordi det nødvendig vis sparer så meget tid, men det er befriende og kjøre fort på en vei uten biler, til avveksling fra den hæyst overtraffikerte N-340. At det ikke er så mange biler på denne veien kan kanskje ha noe med prisen som forlanges å gjøre. Tyve kilometer med motorvei koster i overkant av 3 euro – som er turistpris, om vinteren det halve.

Nuvel, jeg hastet som sagt av sted og så var det full stopp i utkanten av Malaga. Kø. Bom stille. Det viste seg å være noen som hadde kollidert, og uten at 3 bilene så skadet ut på noe vis, hadde de bestemt seg for å bli stående i hurtigfeltet, muligens fordi de var uenige og ventet på øvrigheten. Det skulle vise seg å ikke bli dagens siste kø.

Vel, inne i Marbella, parkerte jeg under Alcazaba, byens borg og severdighet numero uno. Den er definitivt verdt et besøk, men var ikke dagens mål – og er dessuten allerede utforsket for mitt vedkommende. I gamlebyen, i gatene nedenfor ligger Picasso museét. Nå skal det sies at jeg har forsøkt meg på dette tidligere, men det har alltid vært stengt grunnet oppussing. I flere år var det stengt. Ting tar ofte tid her nede. I det jeg nærmer meg inngangen til bygningen, en kvadratisk palazzo lignende affære i sandsten, ser jeg køen som slanger seg utenfor.

Her står jeg så i ca. 30 minutter mens vakten, som seg hør og bør er utstyrt med ørepropp, batong, håndjern og pistol, slipper inn små grupper som tilsynelatende er halvparten så store som de på vei ut. Da begynner det selvsagt å regne. Her - hvor det så og si aldri regner sommerstid, begynner det å regne akkurat da jeg tilslutter meg køens bakre del. Innenfor, møtes jeg så av en ny kø administrert av nok en væpnet vakt, alle vesker gjennomlyses av en tredje, og er de store nok, må man legge dem fra seg. Så løser man billett. Jeg velger å se kun den permanente utstillingen og ikke den kontemporære da jeg ikke har ubegrenset med tid før lunch. Ny vakt sjekker så billetten og man slipper inn i bygningens kjerne, åpen i midten og med diverse glassdører som skjuler tusenvis av Picassos arbeider. I hvert rom er det nye vakter som ser ut til å følge svært nøye med. Det ser ut til at man her vektlegger sikkerhet noe høyere enn på et ikke navngitt muséum å Tøyen.

Utstillingen imponerte og inkluderte mange av kunstnerens faser, her er tegninger, trykk, store malerier i det fleste av hans epoker, samt en eget rom med keramikk. At Hr. Picasso var genial har man jo fått med seg tidligere, men det er fort gjort å glemme hvor genial han faktisk var. Definitivt verdt et besøk.

Som sedvanelig, hadde jeg på forhånd avklart byens lunch alternativer. Og jeg måtte jo forsøke den av michelin stjernebekledde Café de Paris, som ifølge guiden skal være svært så kreativ. Det ville jo være artig å se hvorledes den sto seg mot egnens andre etablissementer i samme klasse. Jeg skal ikke gå i detaljer her, da får man heller sjekke www.vzcz.com. Konklusjonen var dog at, ok den holdt et bra nivå, men ligger nok et par hakk under El lago og Tragabuches. Kelnersken var dog sjarmerende, selv om hun kun kom opp med El Cortes Ingles som stedet man kunne finne mortere. Kanskje må jeg reise til Antequera?

Tur på stranden, som var temmelig forlatt i gråværet selv om det var 27 grader. Klarte heller ikke i dag å gå til venstre, imorgen kanskje.

Har i skrivende stund ennå ikke rukket å bli sulten, men jeg kan jo alltids lage noe enkelt om matlysten skulle melde seg.

Morter

Jeg har lenge planlagt å kjøpe en morter, som jo er et greit instrument når man lager litt mat. Hjemme kan man sikkert erhverve morter på REMI i disse dager, en eller annen har vel skrevet en folkelig kokebok hvor ideén er solgt inn. Her nede er det helt umulig å finne dette historiske kokeremedium. Helt umulig. Jeg har sett overalt, og på veien har jeg forstått at det her kalles Mortero (eller noe sånt). Jeg blir vist moderne kjøkkenmaskiner, de gjør da samme jobben. Eller, hvis jeg er ekstra heldig, små fingerbølpyntemortere i porselen eller oliventre – hva noen skal med dem er for meg en gåte.

Jeg vil ha en stor solid og tung morter i sten med tilhørende pestel (norsk?). Jeg var innom vinmuseét i Ojen, en liten hvitkalket landsby oppe i åsen over Marbella, i ens ærend for å kjøpe olivenolje. Der selger de La Laguna de fuente de Piedra som hvert år vinner priser for sin olje. Kompleks, fruktig og intens, en strålende olje med meget lavt syreinnhold (0.1). Vinmuseét er en slags blanding av museum og butikk hvor de selger en god blanding av vin, porselen, nips og – olinvenolje. Man kan også smake egnens viner med litt jamon eller lokale pølser som tiltygg. Over et glass fino og en tallerken pata negra la jeg frem mitt problem overfor innehaveren som snakket godt engelsk. Jeg hadde allrede registrert et hel hylle med olivenmortere i dvergutførelse, men fikk forklart ham hva jeg så efter. ”Hvorfor finnes det ikke mortere i sten?”. ”De er for tunge, ingen ville kjøpe dem”. Der er vi ved kjernen, vi befinner oss for nær turismen. Alt er gearet opp mot hva som er salgbart. Han mente dog at - i ett veikryss nær Antequera, vel 100 km herfra, det der burde være god anledning til å finne det jeg så efter. Akk og ve.

Jeg spiste en mindre minneverdig lunsj i form av tapas i Ojen, tabbe at jeg ikke fulgte min opprinnelige plan om lunsj på Casa de Era som ligger mellom Ojen og Marbella. Her har jeg hatt flere minnerike måltider tidligere. Lærdom tatt.

Tur på stranden som alltid. Kankje skal jeg være litt dristig å gå andre veien neste gang?

Tomatene tøker fremdeles, enkelte har blitt helt tørre og jeg må jo smake. Intens tomatsmak, glimrende snacks. Av redsel for at det skal bli tomt, la jeg ut en ny ladning, denne renset for skinn og frø. De planlegger jeg å tørke litt kortere og bruke som tilbehør til fisk.

Middag idag ble enkel. En gaspacho inspirert av El lago, tomater, flådd og kjørt til en tomatsaus sammen med saften av en appelsin og en teskje eddik samt salt og pepper, rystet i shaker med isbiter, og silt i en bolle hvor jeg pisket inn litt av min nyerhvervede olivenolje. Meget godt. Videre den abinthe-og-estragon-gravede-mulle med sennepssaus - for anledningen tilsmakt med et par dråper absinthe. Overaskende bra. Fikk følge av god Cava.

Det ble ikke noe jobbing idag, det er jo det fine med å ha ferie, man kan tillate seg å være litt lat.

Ahoj.

El lago

igår var veldig bra, for et resymé se www.vzcz.com

Mulle

Som sagt hadde jeg to muller. De var allerede forberedt, men jeg trengte strengt tatt bare én til middag. Det er en enkel sak å kjøpe mer enn man kan takle på matmarkedet. Hva skulle jeg så gjøre med den siste? Gravmulle. Hvor vanskelig kan det være? Jeg hakket en del av den estragon som var til overs, la halvparten av resten på en tallerken, laget en blanding av sukker og salt (half and half) og blandet med hakket estragon. Forberedte så en blanding av én spiseskje Absinthe og én med limejucice. Smurte inn fisken med sukkersaltestragon blandingen på begge sider og siden abinth og lime blandingen. Dekket tallerknen med estragonkvister, la en filét med skinnsiden ned og den andre på topp. Så mer estragonkvister på toppen. På med plasfolie, og inn i kjøleskapet. Dette er høyst eksperimentelt. Absinth og estragongravet mulle! Vi får se imorgen hva som kommer ut av det.

Renset artisjokkene og skar en liten løk i tynne skiver, svettet løken i 10 minutter i pannen med litt olivenolje, tilsatte 1/8 biter av artisjokkhjertene, litt sitron og salt/pepper, og stekte under lokk i nye 10 minutter. Av med lokket og inn med en skvett hvitvin, på med lokket. Stekte fisken med skinnsiden ned i 1 minutt+ på full guffe, og 40 sekunder på den andre. Anrettet fisk og artisjokker, litt sitron og vin i pannen, kokte inn og helte over. Fisk blir ikke stort bedre. Konsistensen på fisk av middelhavsfisk her nede er slik (fordi den er fersk) at det ikke nytter å få til det samme i Norge. Man må simpelthen lage noe annet.

Må hente litt mer vin.

Apropos vin. Siden jeg idag skulle lage litt fisk, var det naturlig å besøke Pablo – vinhandleren i Marbella, for å se om han hadde flere flasker igjen av det som, gitt min erfaring, må være Spanias beste hvitvin. Det hadde han, og jeg kjøpte to flasker. Chivite, Coleccion 125 fra Bodegas Juilan Chivite, Navarra, for anledningen årgang 2001. Dette er til Spania som Montrachet er til Bourgogne, og Gaya & Rey til Piemonte. En fantastisk vin med honning og urter og en utrolig kompleksitet. Dog er den ikke helt billig. Mmmmmmmmm.

Hva er egentlig ferie? For meg er det iallefall å gjøre ting jeg ikke gjør til daglig, ikke å gjøre ingenting.

På stranden

Efter lunsj og en tids lesning av lettere lektyre var det på tide med en tur på stranden. Langt mindre folksomt idag. Svømte utover til jeg nesten ikke kunne se land og så tilbake. Forfriskende. Dernest den samme promenaden langs stranden i høyt tempo og atter hjem.

På veien så jeg utallige par, eller fedre med barn, som slo plastballer til hverandre med treracketer. Pop – pop, Pop – pop. Pop – pop. Det må være favorittsysselen til de ferierende ved siden av å ligge i solsteken. Og hvorfor ligger de der, disse nordboerene? Hvorfor dette evinnelige jag efter solbrendthet..Når de kommer hjem drar de på jobb og sommeren er for lengst over og hva skal de da med denne brunfargen.

Et mysterium.

Sjøkreps til lunsj

Blir det for kjedelig dette her? Øystein som intet gjør, bare spiser og drikker og sover og gjør nødvendige ting imellom. Eventuelle lesere må gjerne komme med innspill. Skal jeg besøke Picasso museet i Malaga? Eller kanskje grottene i Nerja? Ronda, revisit Tragabuches? Gå på fasjonabel nattklubb kanskje?

Vel, det får bli senere. Idag var det lunsj med sylferske komponenter fra markedet. Til lunsj ble det altså sjøkreps, tilbredt på en måte som minner sterkt om det Eyvind Hellstrøm fra Bagatelle serverte for 10-12 år siden. Skyllet, delt nesten i to, ut med tarmen, juilienne av gulerot og litt sjalottløk surret sakte i pannen i 5 minutter med en klatt smør og olivenolje og satt tilside, ned i pannen med saltede og pepprede kreps, grønnsakene over, på med lokket i 2 minutter, litt hvitvin i pannen og på krepsene og fersk estragon over, på med lokket i 2 minutter. Voila.

Perfekt, bringer minner om en tid da Bagatelle besøkene var høyfrekvente. Kvaliteten på disse var det lite å si på, de fikk følge (dagbladsjargong) av et glass Sauvignon Blanc fra en flaske som sto korket i kjøleskapet.

Den fine storbladede ruccolaen jeg kjøpte, ble destsammet og vasket og her benyttet jeg den tidligere omtalte knudrede tomaten med stor suksess. Den ble først skoldet, og filetert slik at kun det knallrøde tomatkjøttet gjensto. Derefter prossessert med stavmikser med litt olivenolje og litt sherry eddik,salt og pepper. Ved smaksprøve fremsto blandingen som kandidat for en egen rett, en slags rendyrket Gaspacho – kun med tomat. Spiste halvparten, resten formet dressing til salaten og ble toppet med et grovt hakket hardkokt egg og litt parmesan. Bra lunsj.

På markedet

Sto opp i halvnitiden, spiste frokost og dro til markedet i Marbella slik at jeg var der ca. 09:30. Perfekt tidspunkt, få biler på veien, lett å parkere og viktigst av alt, utvalg. Markedet flyttet til nye lokaler ifjor, de gamle lå litt lenger opp i byen i en diger lagerhall hvor inndelingen mellom fisk,kjøtt og grønnsaker/krydder/blomster/diverse var gjort gatevis. Efter flyttingen til en bygning i maurisk (det er tanken iallefall) arktikektur, et slags pentagram på toppen av et stort parkeringshus, er inndelingen slik at fisk er til venstre i det man kommer inn, kjøtt til høyre. Ved å følge pentagrammet kommer man tilbake til utgangspunktet. Ved telling i dag, kom jeg til at det var 60 fiskehandlere, 12 slaktere, en knivsliper, to tørrvarebutikker og en blomsterbutikk. I midten er den en slags åpen plass og rundt denne plassen ligger grønnsaksbodene. Det er vel en 7-8 forskjellige boder og et par krydderhandlersker.

Utvalget er enormt, man finner mollusker i alle former, knivskjell, hjerteskjell, blåskjell, sjøpølse, kamskjell og en myriade andre jeg ikke kan navnet på. Reker/scampi i alle størrelser og prisklasser, sjøkreps, hummer, languster, østers (dem holder jeg meg unna her nede). Mulle – store og små, havabbor, brasme, brosme, dorade, tunfisk i en rekke varianter, sverdfisk, ansjos, st. peters fisk, piggvar, laks, akkar, blekksprut, torsk, flyndrer, sjøtunge, breiflabb, kveite, ål og nok en gang en hel masse annet som jeg ikke kommer på i farten eller mangler ord for. Jeg kjøpte et par sylferske muller som var forfriskende blanke i øynene, på ca 250 gram hver og fire store sjøkreps. Sjøkreps er jo som regel bedre i nord, men det er lenge siden jeg har spist slike og fristelsen ble for stor.

Slakterne som tar over der fiskediskene ender, er typisk spesialisert. Noen har alt inne fjærkre, andre alt innen okse, kalv, lam og svin. Her finner man vaktler, kyllinger, høner, kalkuner, kaniner, kveg i alle varianter, gris, geiter og lam. De kommer i alle former og det er en fryd bare å gå rundt å titte. Rent bort i fra et lite lår av cordero lechal, ”melkeforet lam” jeg ikke kunne la ligge, lot jeg slakterne være i fred i dag.

Som når det gjelder fisk, er det vikitg å sveipe over utvalget før man bestemmer seg for hva man skal handle og av hvem. Her er alt som har sin sesong for øyeblikket, tomater små som erter eller store som meloner. Ferske fiken, salater i alle varianter. Artisjokker, meloner, asparges, paprika i alle varianter, bønner og belger, bringebær, jordbær, bjørnebær, urter, sitrus, kål. En ting som slår meg er at alt ser så friskt og frodig ut. Blomkålen, salatene er mye større enn vi er vant til i norge og langt sprøere. I det hele tatt en fryd å handle her. Jeg valgte til slutt en bunt storbladet ruccola, den største tomaten jeg kunne finne av en litt knudrete type, 3 artisjokker som ba om å bli kjøpt, en kurv bringebær, én gulrot og en bunt med estragon.

Tilbake i leiligheten klokken 10:30. Fiskehandleren hadde ikke forstått mine fakter om at han skulle rosse fisken, han tok ut innmaten og det var det, han var så gammel at jeg ikke plaget ham mer. Rossing blir nemmelig fort litt grisete hvis man skal gjøre det hjemme på kjøkkene. Det innebærer alstå at fiskens ytre skjell må fjernes. Dette gjør man ved å trekke baksiden av en kniv mot skjellene slik at de løsner, det vil si de spruter gjerne i alle retninger og det er jo litt upraktisk inne. Vi har imidlertid et praktisk utekjøkken med benk, vask og rennende vann slik at dette ikke er noe problem i det hele tatt. Min favorittaktivitet her ned må faktisk være å stå der ute og forberede mis en place (kjøkkenorden), vaske og rense fisk og skalldyr, kutte grønnsaker osv. Særlig middagsforberedelser passer bra her, mens solen går ned og man tar seg noe passende godt å drikke til og man pusler med bitene til det som skal bli et måltid.

Vel, da mine muller var behørig rosset, filetert og debenet og plassert med plastfolie over seg i kjøleskapet ble sjøkrepsene forberedt og ditto lagt til kjøling. Det er dem jeg planlegger å spise til lunsj, som det vel begynner å bli tid for nå.

Overskyet

Våknet akkurat passe tidlig, og følte for litt avveksling i frokostrituale og laget så en enkel omelett med litt sprøstekt bacon. Eggene, som er fra frittgående høner med merke på hvert egg som indikerer leggedato, er på høyde med dem jeg har fått servert hos familien Været i Hvitsten -som kommer rett fra gården til Petter Olsen , eller for den saks skyld dem jeg fikk på Engø en uke tilbake. Dette er imidlertid egg som ikke så enkelt lar seg oppdrive i Oslo. Her er eggene markert med utløpsdato, men det synes for meg som om om de uten unntak er utløpt allerede ved innkjøpsdato. Enkel test for å sjekke ferskhet. Legg egget i en beholder med vann, synker det til bunns er det ferskt. En sjeldenhet.

Reduserte videre antall appelsiner i den rituelle ferskpressede morgenjuice til fire, da seks synes å være i overkant.

Det var, som indikert overskyet, det vil si, definisjonen av overskyet kan nok avvike noe fra normen i eventyrlandet. Termometeret viste 27 c klokken 09:00, og det fremsto klart at dette ikke kunne være en stranddag. Dermed ble det jobbing med mitt prosjekt frem til klokken 12:30 hvor det var på tide med avreise for å ordne diverse innkjøp. Markedet var jo iogforseg planlagt besøkt idag, men ved ankomst viste det seg å være fritt for fiskehandlere, og mitt fiskeventuelltskalldyrprosjekt falt så å si i – fisk. Mandag er åpenbart ikke en god dag for den slags. Dermed ble det heller forsøksvis innlagt en handleseanse i Marbella uten at det var fruktbart. Handling, eller shopping som det så smukt heter på norsk, er et helvete. Jeg vet sånn ca. hva det er jeg vil ha, men varene og undertegnede har et svare strev med å møtes. Igrunnen hadde det ideelle vært at jeg kunne legge inn en indication of interest (IOI) og avtale tid og sted slik at de som eventuellt kunne imøtekomme mine sølle behov kunne møte opp og fullføre handelen. Akk, slik er ei verden.

Efter å ha surret rundt i Marbella til jeg var passe tørst og sulten, gikk turen til min favoritt, Tasca Antonio, som serverer byens beste tapas. Et lite hull i veggen, lokalet er vel på ca 9 kvadratmeter – delt diagonalt av en bardisk, og med et knippe plastbord, coca cola parasoller og ditto stoler, det er mange som går forbi og heller oppsøker de mer turistvennlige steder som tilsynelatende er mer attraktive. Men Antonio kan sine ting. Det vil si, Antonio og hans kone som i etasjen over, kontinuerlig tryller frem de lekreste saker fra sitt kjøkken som sendes ned trappen og inn til Antonios bardisk (Datteren som serverte var slett ikke værst). Jeg nøyde meg med å be om 4 tapas valgt av Antonio, en øl og en fino. Alt var godt. Paprika fyllt med kjøtt i en kraftig tomatsaus. Kyllinglår, med en grønssakssaus, russisk salat, og en rull med kalvekjøtt og purre. Damage 12 Euro. Bra.

Jeg var imidlertid fremdeles ivrig efter å handle litt mer, og dro avgårde til Puerto Banus, harrytassenes tumleplass nummer én og også fyllt med mer eller mindre eksklusive butikker. Fant en del nødvendighetsartikler i El cortes Inglés, samt noen CD’er. Jeg har alltid for vane å kjøpe litt musikk her nede, mest fordi jeg alltid glemmer å ta med noe, men også fordi det skjer en del på house/techno scenen her som aldri kommer hjem. Riktignok har jeg med min bærbare PC og en dupeditt som heter Neuston, som lar meg avspille den musikk jeg har lagret på den førstnevnte via trådløst nettverk. Men i bilen må jeg jo også ha musikk. Akkurat nå hører jeg på en nyinkjøpt innspilling av Madame Butterfly, Puccini med Maria Callas fra 1955 som i skrivende stund streames fra den samme PC der disse ord skrives.

Klokken ble halvseks før jeg endelig kom tilbake til leiligheten, og det ble for knapt med til til havbad. Jeg trasket imidlertid ned til bassenget og møtte siste barnefamilie på vei hjem, dermed kunne jeg ta min svømmetur i fred uten at badeballer, flåter og desslike var i veien. Forfriskende.

Tomatene har krympet betraktelig i den rest av sol som har penetrert skylaget, dog eftersom dagen skred fordunstet nærmest dette såkalte. Jeg er fremdeles ikke fonøyd, de får nok tørke en par dager til.

De nyinnkjøpte CD’er ble rippet og et glass Absinthe av ekte sort skjøv Pernoden ut av den Grønne time. Jeg følte medynk med Skrik av Munch, et maleri som sannsynligvis ble laget efter at kunstneren hadde drukket litt for mange runder med den grønne fe. For ikke å gå i Edwards felle, nøyde jeg meg med en. Det var nemmelig tid for middag på El Lago – borettslagets egen restaurant i toppklasse. Gitt at det ikke ble noe fisk på markedet, fant jeg det tryggest å la meg bespise her. Det er som regel vellykket. Så også i aften, i detaljer kan jeg ikke gå her, men henviser til http://www.vzcz.com/ som forhåpentlig oppdateres i løpet av morgendagen.

Vel, det ble langt dette, og man kan jo spørre hva jeg egentlig har å bestille her nede. Jeg velger å avslutte med ett yndlingssitat fra Ibsens Peer Gynt.

Midt i mitt hav,
på min fede oase,
vil jeg forplante,
den norske race,
det dølske blod ,
er jo kongelig nesten,
arabisk krydsning,
vil gjøre resten.

Hasta luego

Parfymert Søndag

Sto opp tidlig og reiste av sted for å kjøpe brød i det tyske bakeriet i Elviria. La merke til en påtrengende duft i bilen i det jeg kjørte ut av garasjen. Det luktet som et parfymeri på Lillestrøm. ”Noen” har funnet det for godt å plassere en liten dings som spyler ut ”parfyme” på dashbordet. Den er nå fjernet. Makan.

I lang tid har jeg ”soltørket” tomater i ovnen hjemme, del dem i to, ha over litt olivenolje, hvitløk og timian og la stå i 12-24 timer på lav temperatur (50-70C). Det funker jo iogforseg bra, men soltørket blir de vel kanskje ikke. Dermed bestemte jeg meg for å forsøke ekte soltørking, og sol er det jo definitivt nok av her nede. Kjøpte et par kilo plommetomater igår, og de ble behørig delt i to og plassert på et stekebrett i solsteken. I eftermiddag ble de flyttet fra den sydvendte til den vestvendte terrassen for å maksimere soltiden. Det ser ut til at operasjonen vil fortsette enda noen dager.

Efter frokost var det på tide å igangsette et lite prosjekt av selvutviklende art jeg har hatt i tankene en stund. Jobbet med det frem til det var tid å tenke på lunsj. Dro inn til Marbella, og tok en runde i gamlebyen og langs hovedgaten. Merkverdig få folk å se. Er det ikke August da? Spiste litt tapas på et sted det var litt liv, det var fin stemning, men det var ikke alle tapi som var like bra for å si det sånn. Synd at Tasca Antonio er stengt på Søndager.

På stranden nedenfor Elviria fikk jeg svaret på hvor alle var blitt av. De lå i milliontall utover sanden, en salig blanding av nordboere - som gjerne kretser rundt strandrestaurantene og deres solsenger, og infødte som har med hele familien, skyggetelt, parasoller, griller, stoler og desslike. Det var fullt overalt. Jeg tok en forfriskende svømmetur, og la derefter ut på min sedvanlige gåsålangtmankommerforsåogsnuoggåtilbaketur langs stranden, som er ca 8 km. Mye rart her men også en del fint å se, solbrillene hjelper jo til at man ikke blir arrestert for stirring.

Litt mer jobbing efter tilbakekomst og en time i solen på terrassen med en god bok og jeg var klar for litt enkel mat. Litt ost, poivron del padron (små grønne paprika som freses lett i pannen), chistorra (tynne pølser som flås og sprøstekes), og litt kald spansk hvitvin mettet og var forfriskende nok.

Imorgen blir det definitivt fisk.

Ankomst

Som sagt så gjort, det ble pakket meget lett. Ankom Malaga 5 minutter før beregnet og var først ute av flyet uten at det hjalp noe særlig. Norge er jo efter sigende medlem av Schengen, men Spanjolene er mer uorganisert og redde for terrorister enn noen gang. Dermed ble alle passasjerer fra Norge ledet hen til samme kø som Sveitserne (som ikke er med og dermed MÅ vise pass). Det ble kaotisk, og de to passkontrollørene arbeidet i et svært bedaglig tempo, tilsynelatende uanfektet av de 300 som sto i kø. De ble jo litt overrasket da det dukket opp en rekke passasjerer som ikke hadde pass, og det hele stoppet opp til én med litt mer erfaring kom og ryddet opp.

Ikke det at det gjorde så mye, varmen er nok årsaken til at baggasjehåndteringen er på Gardermonivå og ikke prompte slik den var i mai.

Taxinæringen på solkysten må ha gode dager. Alle taxier er utstyrt med en atrapp vi kjenner som taxameter, men det er aldri i bruk. I stedet baserer man seg på utskrevne tabeller for å beregne prisen. Disse må ha vært skrevet ut i forskjellige tiår om man tro på takstene som forlanges. For ett år siden kostet turen fra Malaga til Elviria 42 Euro. I mai dette år, 50 Euro. Denne gang 59 Euro. Forstå det den som kan, inflasjonen i EU rimer dårlig med disse økningene. Muligens er det en overflod av velfødde nordeuropeere som driver prisene i været. Nå er det vel så dyrt som i Norge, og det sier jo sitt.

Er nå tilbake fra handletur og har nytt den grønne time på den vestvendte terassen. Som sedvanelig forsvant strømmen i området, og alarmer begynte å pipe i alle himmelretninger. Det ser ut til å ha gitt seg nå og strømmen er tilbake.
Nå har solen nettopp gått ned og det er vel på tide med litt mat, idag blir det en enkel entrecote fra Argentina, man skulle kanskje tro det var fisk som gjaldt her nede, men jeg er faktisk så sær at om jeg skal spise fisk eller skalldyr må innkjøpene gjøres på markedet i Marbella, det får vente til mandag.

Før avreise

Vel, nå er det på tide med litt ferie og selv om intet er pakket blir jeg sikkert klar før avreisen til Marbella imorgen. Har tatt med litt materiale å jobbe med dersom heten skulle bli for trykkende. Planen denne gang er å minimere pakkingen slik at jeg dermed blir nødt til å kjøpe noen nye klær i det jeg er fremme.

Min nye PC med tilhørende skjerm er knapt installert, og så drar jeg. Vel, vel, den får vente.

Hasta la vista.