El Lago

Efter å ha installert oss i leiligheten, fikk vi uten problem bestilt bord på den lokale restauranten på området, El Lago.

Det var ikke mange andre gjester, men vår kelner, som jeg kjenner godt fra tidligere, kunne fortelle at det var fullt hus dagen før. Vi bestillte dagens meny, cava, en meget god hvitvin, og en lovende rødvin. Alle viner ble nærmest automatisk dekantert.

Vi fikk en appetizer med reker, kaviar og grønnsaker som ble overhelt med Ajo Blanco. Videre en canneloni med sjøkreps, sautert søtelig løk, pesto og frisk salat. Vaktel, bryst og lår, med en fritert bakelse fylt med spansk blodpølse. Denne retten var virkelig en killer. Så fulgte en flat fisk a la Sole, men lokal, med røket piquillo pepper og pinjekjerner, servert med en puré suprise. Meget bra, dog mente Lars å ikke like mat som smakte røkt, men spise likevel opp alt. Hovedretten var hjort som var så mør at den smeltet på tungen. En pause for å drikke opp rødvinen. Så fulgte to udmerkede desserter, sjokolade med eplesorbet og krydderbrød med en annen sorbet og god saus. Alt avsluttet med espresso og digestiv.

Kelneren kunne fortelle oss, i det vi var i ferd med gå, at de hadde fått en stjerne i Guide Michelin. Forventet og fortjent. Jeg har jo tross alt skrevet til Guiden og gitt min approval efter forrige besøk her.

Exit Marokko

Efter en heller semmer frokost reiste vi ned til havnen, vi hadde fått opplyst at båten til Spania gikk hver time, men at hurtigbåten ikke gikk før 14:00. Det viste seg å være desinformasjon. Vi var der rundt 10:00, og fikk billett til en båt som skulle gå 10:30, og beskjed om å haste da passkontroll og desslike ville ta en del tid. Vi benyttet oss av kunnskaper tilegnet i barndommens heiskøer og var på plass i båten 10:07.

Turen over gikk smertefritt, det var greit å legge Afrika bak seg nå. Vi kom inn mot Gibraltar og fikk en flott innseiling i strålende vær mot havnen i Algeciras, en imponerende stor containerhavn, Mærsk container skip alle vegne. Vi klarte å komme oss ut av båten som førstemann og gikk radig igjennom passkontrollen uten problemer.

Vel fremme sonderte vi mulighetene for videre transport. En buss, som ville ta ca. 1:45 minutter var klar for avmarsj en time senere. Vi noterte oss dette og gikke for å høre hva en taxi til Marbella ville koste. Litt dyrere, men ikke avskrekkende, så da gikk vi for det.

Vi ankom Marbella rundt 14:00 (klokken ble jo stilt en time frem) og inntok lunsj på en bistro i gamlebyen. Vi fikk bord ute, solen skinte, maten var god og alt var vel.

Fes / Tanger med tog

Vi gikk i god tid mot toget som skulle bringe oss til Tanger. Vi hadde reserverte biletter på "første klasse" og fant til vår forskrekkelse, at vår anviste kabin var fyllt opp av lokale reisende som hadde tatt seg "til rette" og det var svært lite fristende å entre den overfylte kabinen med våre midtseter, å la hotellet ordne noe så enkelt som togbiletter er ikke å anbefale. Vi gikk tilbake for å sondere mulighetene for egen kabin, noe som viste seg å være umulig.

Vel tilbake i vognen, fant Lars en tom kupé, og vi satte oss til rette ved vinduet. Toget satte seg i bevegelse. Første klasse på disse kanter kan ikke sammenlignes med tilsvarende på våre kanter. Vognene er slitt og det vanskelig å forestille seg hvorledes det er på annen klasse. På første stopp kom en ung studine, åpenbart fra et høyere sammfunnslag, og senere steg en ung miltarist og en dame rundt 30 med en viss eleganse inn i kupeén. Ingen fravristet oss vår vindusplass og det ble efterhvert en trivelig tur.

Vi ankom Tanger efter litt over 5 timer og tok en taxi til hotellet (et ærverdig kolonialt hotell Lars hadde bodd på tidligere). En liten stroll rundt byen, et besøk på en bar, og vi hadde et helt greit måltid på hotellets marokkanske restaurant. Her var kelnerene kledd i lokale kostymer og maten var helt grei, men ikke på nivå med gårsdagen.

Bondefangeri

Vi ankom togstasjonen i Fes vel en time før avreisetidspunkt. Vi bestemte oss, noe forhastet, og innta en enkel lunsj på stasjonens "restaurant". Dette skulle vise seg å være en fatal beslutning.

Vi satte oss ned, ba om en meny, for å erfare at den ikke fantes. Vi måtte peke og forklare hva vi ønsket. Vi trodde å bestille en slags kebab med kjøtt, to store flasker vann, en cola og en epledrink som skulle være et slags Marokkansk tilsvar på Zero. Ingen alkohol her. Da maten kom på bordet, viste deg seg å være en utenomjordelig gurba som vanskelig kan beskrives. "Kjøttet", eller det oppmalte kjøttet, som vi helst ikke ville tenke på hva besto av, var grått og klumpet, og ble servert med en bolle kald ris og en tallerken pommes frites som syntes å være fritert i arabisk olje som var gått ut på dato, og et speilegg som, for å si det mildt, ikke akkurat fristet. Gurba, gurba, gurba. Vi spiste forsøksvis litt av kjøttet med litt brød og lot mørja ligge.

Plutselig dukket det opp et par halvråtne bananer, appelsiner og yougurt, en slags dessert om man vil, som vi definitivt ikke hadde bestillt. Avreisen nærmet seg og vi ba om regningen, samtidig kjøpte Lars inn litt proviant til reisen. Da oppgjørets time var inne, så jeg Lars se sjokkert på regningen. Den var godt over 500 dinarer (til sammenligning kostet vår middag med vin dagen før på 5* hotell 1000). Vi gikk da i fullstendig vranglås, vi hadde angivelig bestillt en "Menu Complet" som hver kostet 230 gærninger, en helt avsindig pris her nede. Og alt annet var også vanvittig overpriset. Vi leverte inn alt tilbehøret og endte opp, efter en masse ståhei og høylytt argumentasjon med å betale 320.

We never looked back.

En viktig lærdom her er at man alltid, ALLTID, skal spørre om prisen på forhånd. Her kan man ikke stole på noen.

Kaldt bad og Medinaen besøkes igjen

Vi hadde avtalt å møtes klokken 08:00 ved hotellets enorme utendørs svømmebasseng for et morgenbad. Det var grått i været og bassenget så slett ikke varmt ut. Jeg stupte uti og svømte (i kuldesjokk, vannet holdt ikke mer enn 10-11 grader) tur / retur, ca 50 meter, og sto å hutret da Lars dukket opp. Han fikk seg også et forfriskende bad, som dog gjorde kortere innhugg i tidsaksen.

Efter frokost, som var relativt bra, dog uten svin i noen som helst form, gikk vi avgårde mot Medinaen i håp om en litt bedre opplevelse enn foregående dag. Vi gikk inn fra motsatt side, ved det kongelige palass, som er helt enormt, omgitt av høye murer men desverre stengt for pleben. Vi gikk i i en travel markedsgate på måfå, fikk med oss byens største park, som var stille og litt forfallen, men en artig kontrast til det omkringliggende mylder. Vel igjennom, kom vi plutselig inn Medinaen. Her var det liv og røre, vi stoppet opp på en liten kafé for å suge inn atmosfæren og drakk mint-te. Lars fikk barbert seg hos en lokal spesialist, og virket svært fornøyd med resultatet.

Vi støk igjennom Medinaen, et nettverk av små handlesmug, hvor utvalget var enormt, her selges det meste, håndtverksartikkler, skinn, mat, krydder, musikk og mye annet. Mens vi gikk ressonerte vi oss frem til at utgangen best ville finnes ved å gå nedover, dette fordi vann og avfall ellers ville samlet seg i et gjørmehull på bånn.

Efter vel en time var vi igjennom, meget godt fornøyd med besøket. Vi fikk et helt annet inntrykk en dagen før, vel verdt et besøk. Vel nede, og stadig avvisende i forhold til de mange som ville selge oss noe vi ikke ønsket, tok vi en Petit Taxi (en slags folkedrosje) tilbake til hotellet, sjekket ut og tok en ny bil prokurert av hotellet ned til jernbanestasjonen. Vi hadde fått consiergen til å reservere billetter til Tanger på første klasse med faste plasser.

Marrokansk festmåltid

Efter den litt semre lunsjen dro vi gjennom medinaen med en guide fra hotellet, som nærmest ble prakket på oss, det skulle vise seg å bli en heller traurig affære. Han var åpenbart gjennomkorrumpert og skulle ha oss med til sine kompiser innen skinn og teppehandel, selv om vi på forhånd hadde forklart at vår interesse var å SE byen ikke handle i den. Temmelig mislykket, i tillegg til en lurendreier av en guide, var hele Medinaen stengt på grunn av helligdag, og dermed temmelig livløs, vi forsøker igjen på egen hånd imorgen.

Etter å ha trasket gjennom den gjørmete medinaen var det fint se igjen hotellets fasiliteter, kontrasten er åprnbar. Efter en dusj og litt avslapning, var det på tide med en tur i baren. Den var stor og kolonial i stilen, en middelmådig østeuropeisk syngedame med heller slette sangkvaliteter sang Amerikanske svisker a la Sinatra, akkompagnert av en litt bedre pianodame.

Efter en stund i baren, gikk vi for å spise i hotellets Marokkanske restaurant. Flott utsmykket, med geometriske mønstre alle vegne, treutskjæringer og høyt under taket, gode soafaer og lave bord. Vi ble møtt av et tradisjonellt marrokansk orkester, som satt og klimpret, trommet og musiserte. De ble anført av en meget dyktig sangerske. Dette i sterk kontrast til barmuzaken. Vi bestilte et knippe marrokanske salater, en slags Meze, som besto av åtte forskjellige småretter. Alt fra gulerøtter i cumin, paprikasalat, kalvelever, auberginesalat, til en slags kyllingkompott. Nye spennede smaker, og vi ble innsatt i marokkansk krydring. Hovedretten var en hel skulder av lam som var stekt hel over åpen flamme over lang tid. Denne ble profesjonellt utbenet og servert av vår serviceinstillte kelner. Denne ble servert enkelt kun med spisskummin og salt. Meget bra. Til maten drakk vi en Marrokansk vin, en Cabernet Medaillon, som var overraskende god. Efter en adkvat kaffe, tok vi en ny drink i baren, som på det tidspunkt var full av lokale ditto fulle foretningsmenn. Vi vurderte nattklubben, som skulle være midtpunktet i byens uteliv, men droppet det da vi fant ut at den ikke åpnet før midanatt.

Med taxi fra Melilla til Fes

Fredag 18:30

Vår taxi kom som avtalt kl 10, og vi satte kursen mot grensen, der var det påfallende mange som ville inn i Spania, og svært få som ville inn i Marokko. I passkontrollen møtte vi en amerikansk expat med lang fartstid, han kunne fortelle at det neppe var fantes noen utleier av biler på flyplassen i Nador.

Vi kom oss greit gjennom grensen, og ba sjåføren droppe oss av på taxiholdeplassen i Nador, han var åpenbart ikke lysten på å kjøre oss til flyplassen. Vi valgte å fortsette mot bedre vitende dithen på basis vår internettreservasjon. Flyplassen var et eneste stort kaos, antagelig fordi det var fredag (helligdag her) kombinert med et eller annet relgiøst arrangement. Hundrevis av uniformerte politimenn var også åpenbart tilstede.

Efter at en politimann hadde insistert på å følge oss til Air Maroc stasjonen, og derifra blitt henvist til en tom informasjonsskranke ga vi helt opp leiebilprosjektet og vandret ut for å finne en taxi.

Vi fant bilen som så best ut og forhandlet via en politimann om prisen for en tur til Fes, 315 km unna. Vi avtalte en pris på 1000 dinarer, og fikk beskjed om at turen ville ta rundt 5 timer. Efter at den nødvendige "fee" var betalt til den lokale politistasjonen var vi igang.

Vår traversering av Marokko viste seg å forløpe adskillig hurtigere enn antydet. En spennede reise gjennom omskiftelig landskap, som ble stadig grønnere jo nærmere vi kom Fes. Treogenhalv timer skulle vår fartsgade sjåfør prestere, 1000 forbikjøringer senere, imponerende.

Sjåføren mente å ikke vite hvor vårt hotel, Jnan Palace, befant seg, da det plutselig dukket opp en ivrig mopedist, som helt gratis skulle geleide oss til målet. Da vi kom frem ville han tilby sine tjenester som guide, men vi ville helst slippe. Han fikk en dollar.

Hotellet var meget luksuriøst, og vi fikk våre rom til strekt rabatterte priser. Vi spiste en under middels god pizza og la fra oss baggasjen.

Vekkes brått

Lars og undertegnede la slagplanen for morgendagen over en drink. Da jeg forlot ham, glemte jeg i farten min Qtek (telefon), men tenkte ikke så meget derover.

Klokken 06:30 bråvåknet jeg at noen sto og banket på hotelromsdøren. Efter å ha gnidd søvnen ut av øynene skjønte jeg hvem det var. Utenfor sto en meget irritabel og lett antrukket trønder med min Qtek pipende i hånden. Alarmen hadde jeg jo helt glemt. Når Qteken var overlevert kom den fornærmede på at han hadde låst seg ute fra rommet. Det ble et svare leven med å få resepsjonen opp, men det løste seg jo på ett vis. Har en anelse om at Lars vil være lettere irritert til frokost idag.

Efter frokost dro vi rett til flyplassen. Vår hotelvertinne er meget skeptisk til reisen, hun mener det beste vil være å fly til Tanger, meen det vil vi jo ikke. Hun gestikulerer med hendene, tar dem til seg og sier "Morroccans are not like me". Nei, det er de nok ikke, men det tror jeg vi kan leve godt med.

På tide og kaste seg ut i det ukjente.

Restaurant Brabo endrer kursen

Vi ankom restaurant Brabo 21:45 og de tente lysene for oss siden vi var tidelig ute. De kom efterhvert et par andre gjester til, men det var åpenbart at vi ikke hadde påtruffet høysesongem.

Det viste seg at det eldre ekteparet som driver restauranten sammen med sin datter, var av belgisk/flamsk opprinnelse. Ifølge våre guidebøker skulle dette være en av Melillas beste restauranter, noe som skulle vise seg å være riktig.

Maten kan vel best beskrives som "Mors kjøkken". Enkelt tilbredt, ferske råvarer og lite fiksfakserier. Vi spiste først husets kalvepate, som ved nærmere eftersyn viste seg å være en slags terrine. Så fulgte sjoekreps, som kom skrellet og "deveined", meget bra, ren og klar smak av råvaren. Videre, belgisk kalvekotelett, som var helt fremragende. Til dette drakk vi en spansk Grand Reserva Imperial 1995, udmerket. Til dessert, en Antwerp spesial, som viste seg å være et coktail glass med sjokolademousse, krem og andre godsaker, en god gammeldag trifle om man vil, strålende.

Innimellom maten fikk vi snakke med mor på kjøkkenet, som var den med best kontroll på engelsken, og som absolutt var sjefen over all sjefer. Vi la frem våre planer om tur via fjellene, og hun frarådet oss sterkt å denne rute. En ting, er at kongen og hans følge sannsynligvis vil forhindre oss i å få fullt utbytte av våre planer, en annen, at veien ikke er så god som den burde være. Hennes råd var klart, dra til Fes, Marokkos kulturelle vugge og religøse sentrum. Vi omkalfatret umiddelbart våre planer, og fikk henne til å komme med sine anbefalinger angående hotell, vi fikk hennne endog til å booke noen rom til oss.

Dermed er kuren endret og neste stopp er Fes, Medinaen ble spesielt anbefalt.

To be continued.

Ankomst Melilla

Flighten gikk helt uten problemer til tross for SAS uroen. Ved ankomst Malaga, benyttet vi tiden til en lunsj på flyplassen. Vi fant en bortgjemt spansk restaurant som skulle vise seg å være helt ok. Den iskalde ølen i frostede glass var kjærkommen.

Vi sjekket så inn på Iberias flight til Melilla og ankom enklaven efter en halvtimes flytur over middelhavet. Ved innflyvningen kunne vi helt klart se "muren", to piggtrådgjerder med en gate i mellom som skilte byen fra det omkringliggende Marocco.

Vi fikk litt anvisninger på hotellet, Hotel Puerto Melilla, og tok en runde i byen. En god blanding av nye og litt gamle slitne bygninger. Været var strålende, sol og rundt 18 grader. Vi tok en øl i havnen, reflekterte litt over byen og dens historie, og fikk med oss solnedgangen.

Byen virker forlatt, ikke mange turistene her. Vi fornemmet en anelse mystisk aura derover. Vel tilbake på hotellet, booket vi bord på det som skulle være byens beste resaurant, Brabo, klokken 21:30 (les, vi er i Spania, de åpnet ikke før).

Vårt forsøk på å ordne videre transport mot neste mål, Chefchaouen, var ikke like vellykket. Tydelig at det ikke er vanlig å sende turister ut av Melilla til Marokko. Vi endte opp med å booke en taxi til flyplassen i Nador, 15 syd for grensen, hvor vi via telefonisk internett har reservert en leiebil uten skikkelig bekreftelse.

Vår valgte fjellby viste seg helt umulig å booke hotelrom i. Vi fikk forklart i litt underlige vendiger at dette skyldtes at Marokkos konge, Mohammed VI, var på besøk. Vi har besluttet å foreta nye undersøkelser en route.

Den foreløpige plan er å ankomme Chefchouen imorgen kveld, finne losji for natten og neste dag forsøke en bestigning av det høyeste fjellet i Rif kjeden, Bouhalla, som rager 2170 meter.

Nå er det på tide med litt mat, fortsettelse følger.

Muligens på vei til Melilla

Om de psyke SAS pilotene og deres skakkkjørte arbeidsgiver vil, går ferden idag først til Malaga. Der venter vi, om vi kommer så langt, på nytt fly som skal bringe oss tvers over middelhavet til Melilla. M. er en spansk enklave i Marokko som har vært spansk siden 1497. Herifra er det meningen å reise gjennom ørken, fjell og whatever til Tangier.

Vi får se om det blir muligheter for løpende rapportering.

London calling

Litt tidligere denne uken ble jeg kontaktet av Hr. Været, reisende i pensjonsforvaltning, og spurt om det kunne være av interesse med en tur til London. Vi har i noen tid snakket om nettopp dette, men det har aldri passet seg slik at vi fikk anledning til en reise.

Vel denne gangen passet det. Vi dro av sted med 07:50 flyet og ankom London Hethrow litt over 09:00. Jeg hadde gjort et spedt forsøk på å bestille lunsj hos Heston Blumenthal på the Fat Duck i Bray upon Thames, uten særlige konstruktive tilbakemeldinger. Tore derimot, hadde brukt sin ikke ubetydlige standing hos consiergien hos 11 Cadogan Gardens (i nærheten av Sloane Square) til å få anbragt et bord.

Efter litt fomling om hvorledes vi lettest skulle anbringe oss til Bray, ble det besluttet å ta Taxi, eneste buss var nettopp avmarsjert og det var en time til neste. Vi ankom Bray rundt 10:00 og hadde all verdens tid til å besiktige den lille landsbyen. Vi konstaterte raskt at det ikke fantes nevneverdige severdigheter eller steder vi kunne anbringe våre legemer de neste timer, og la således ut på ekpedisjon i egnen.

Vi fulgte den såkalte ”Green route”, som er en scenisk rute langs thamsen i landlige omgivelser, dette efter å først ha besiktiget The Waterside Inn, den andre 3 stjerners restauranten i landsbyen, og mimret litt om gamle dager, guttene var her en gang i 1993. Vi kunne konstatere at lysthuset nede ved vannspeilet var inntakt (hvor vi den gang forærte en meget ekskusiv Calvados), men stedet var stengt for redekorering frem til 3. februar.

Den grønne ruten var fin, men kanskje ikke helt egnet for våre sko. Likefullt gikk vi en 7-8 km og kom tilbake til landsbyen i håp om å finne et sted vi kunne anbringe våre legemer. Akk, det var ikke mulig. Alt var stengt frem til 12. Vi tyvlyttet på messen i den vakre kirken, leste den lokale oppslagstavlen hvor vi fikk vite at Bray hadde vunnet den nasjonale landsbyblomsterfestivalen eller ”words to that effect”, og eller kommet halvveis til Monkey Island hvor en halvtomset Lord efter sigende skulle fremvise en utstilling av apemalerier. Da klokken efterhvert nærmet seg 12, snudde vi klokelig rett før apene skulle tre frem og nådde akkurat frem til restauranten klokken 12. Underveis hadde vi konstatert at Bray er meget bra bestykket på restaurantfronten. I tillegg til Fat Duck og Waterside, hver med 3 stjerner, er det et par gastropupber (den ene en slags avlegger av FD) og en kinarestaurant (Oriental ??) som så lovende ut.

Vi ankom restauranten rundt 12:00, som noen av de første gjester. Ganske raskt fikk vi bestemt oss for et glass champagne og tasting menu med tilhørende vin. Jeg fikk høre fra Tore, som var her 3 ganger ifjor, at vinlisten er ekstensiv, men den passer kanskje bedre når man har med seg megler. Vinmenyen er tilpasset hver enkelt rett, og skulle efterhvert vise seg å være et meget fornuftig valg.

Maten var selvfølgelig helt fabelaktig, for mer detaljer se her