Mer pudder

Da vi ankom Medran var alt stengt. Efter en stund åpnet gondolen opp til Ruinettes, lenger opp kom vi ikke. Vi kjørte pudder ned mot Verbier hele dagen, avbrutt av lunsj på Le Marmottes (anbefales). Helt utrolige forhold, pudder til livet og sneværet lettet litt efterhvert, dermed ganske bra sikt. Til tider sol.

Dette har vært den beste skidagen jeg kan huske. Utrolig mengder tørr sne og fantastisk skogskjøring ned mot Verbier. Vi fant vår optimale rute, med litt traversering til høyre ned fra toppen, og gjentok den et utall ganger, alle like bra.

Wow. Wow. Wow.


Nå rimelig kjørt, middag på La Grange venter.

Le table d'Adrien skuffer

Vi testet Verbier's nye stjernerestaurant, Le table de Adrien, igår. Restauranten ligger på 5 stjerners hotellet, Chalet Adrien, og omgivelsene var typisk for slike luksushoteller. Overdesignet interiør og et klientell med diamantene og eskortene på plass.

Besøket startet bra med en liten amuse bouche med salat og varrøkt makrell, vi tok menu degustiation, hvis tema for tiden var sorte trøffler. Maten var passabel, men ikke på stjernenivå. De fleste rettene bar preg av mer stil enn innhold. Alt for mange ting på tallerkener, tendenser til bygging tårn som lett raser sammen når man forsøker å spise rettene. Komplekse retter gjorde at alt tok veldig lang tid - maten var ikke varm og betjeningen var særdeles uerfaren.

En av rettene, fera (fisk fra Lac Leman) ble presentert pakket inn i purre og fylt med trøffler slik at den så ut som en pølse. Disse ble pochert i en purrebuljong og ble presentert liggende i en jerngryte. "Pølsene" ble dissekert ved bordet og dandert på en kald tallerken med tortellini og sprøstekt purre samt en saus av typen skum. Siden menyen var fersk, ble vi bedt om å komme med kommentarer. Vi sa klart i fra at vi ville foretrekke form over presentasjon og at ting ble forberedt på kjøkkenet for å ha bedre temperaturkontroll. Litt efter at vi hadde avgitt dom til hovmesterinnen, observerte jeg at hun klarte å miste en av "pølsene" på gulvet. Mulig de tar lærdom her.

Når vi kom til osten fikk vi servert en porsjon de fleste ville hatt problem med å spise opp om det var det eneste som ble servert.

På tampen fikk vi atpåtil presentert feil pris på rødvinen vi hadde bestilt. Bare flaks at jeg husket hva vinen kostet og fikk rettet opp regningen.

Alt i alt en stor skuffelse, avbefales.


Samme problem rammet de fleste av de andre rettene.

Pudder

Det var meldt kraftig snevær idag og det ble enda kraftigere enn værmeldingen skulle tilsi. Nedbøren kom også som sne i Verbier og ikke som regn som var meldt.

Vi hadde en herlig dag med masse herlig pudder -I store mengder, der det ikke var oppkjørt var det godt over 50 cm fin puddersne. Efter lunsj på Chez Dany, kjørte vi resten av dagen under den gamle stolheisen på Ruinettes. Her var det veldig bra forhold og stort sett ingen andre enn oss. Sikten var variabel, og rundt 3 dukket faktisk solen opp i 10 minutter før den forsvant i en ny snestorm.

I skrivende stund sner det fremdeles tungt, og dette skal fortsette imorgen. Søndag er det meldt sol og vi har en full skidag. Vi gleder oss.

Verbier har atter en restaurant med stjerne i Guide Michelin, La Table d'Adrien. Den må selvsagt testes, og det har vi tenkt til å gjøre i kveld. Rapport følger.

Just in time

Vi dro passe tidlig fra Oslo torsdag morgen og ankom Verbier 14:45. I utgangspunktet hadde vi vel ingen ambisjoner om skikjøring, men strålende sol og 30 cm med pudder avgjorde saken.

Vi var i heisen opp mot Ruinettes 15:10 i strålende sol efter ultrarask utapkking og ditto alpinpåkledning. Den lille gondolen opp til Mont Geleé gikk til alt overmål og vi kastet oss på. Fin kjøring i pudder ned mot la Chaux. Litt stram linje mot høyre gjorde ikke godt for ski, men pudderet nedenfor var verdt bryet.

Fantastisk kjøring i dypt pudder, dog rakk vi ikke mange turene. En veldig bra åpning. Et lite tips, om man kommer sent og skal kjøre et par tre dager, skikortet er gratis på tampen av dagen.

Det er alltid godt å komme tilbake til Verbier, vi hadde en fantastisk tur i Desmber med mer sne enn det har vært her på 15 år. Om vi er heldige får vi like bra off piste denne gangen.

Det er meldt store mengder sne de neste dagene men sol Søndag. Vi får se hva vi får. Uansett veldig bra å være tilbake i Verbier.

Martin Berasategui

Berasategui er det gastronomiske opphav til de fleste stjernerestauranter i Andalucia. Andy Garcia jobbet for her før han åpnet Tragabuches i Ronda. Han har nå beveget seg til Calima og hans disipler driver idag El Lago og Tragabuches.

Så vi var temmelig spente på smake retter rett fra kilden for å si det slik.

Motagelse var perfekt, Ingen nøling her. Imponerende luftig lokale med god plass og stab som fulgte med. Her gikk vi selsagt for menyen, mer om detaljene her.

Mat og service i verdensklasse. Nesten alle retter var minneverdige.

Sterk anbefaling.

Arzak

Mine kumpaner i San S., Herr og Fru V. ankom per fly noen timer efter meg. Vi vandret oss gjennom byen til vi var sultne nok og ankom nestoren blandt baskerlands trestjernere, Arzak,  litt før to. Både Herr V og undertegnede hadde vært her før, for hhv. 22 og 7 år siden. Vi var vel middels til moderat imponert forrige gang, så vi må jo sies å ha ankommet med en viss skepsis.

Møtet i lobbyen gav inttrykk av rot og forvirring, de vimset omkring en stund før vi endelig ble vist til bordet og Hr. V, la oss kalle ham Grumulf for anledningen, likte signalene svært dårlig. Vi ble vist opp til et bord i 2.etasje, intet godt tegn, har man hele tre stjerner bør man nøye seg med én etasje.

Siden vi skulle spise hos hans noe yngre rival, Martin Berasategui, senere på kvelden, lå det i kortene at vi måtte begrense matinntaket på et av stedene. Vi skjønte fort at det måtte bli her. Det skulle imidlertid vise seg å by på problemer. Som på de fleste steder av denne type, har de er en ”tasting menu” som viser frem det beste man har å by på. Vi gikk imidlertid for a la carte og bestilte forrett, hovedrett og dessert.

Vår kelner forsøkte med litt keitete og uforståelig humor å endre denne beslutning og vendte seg mot Grumulf. Denne  var selvsagt helt ubøyelig og vår kelner lusket inn i krokene. Efter en stund kom gamle Arzak ut, og mente at man heller burde spise en meny for at opplevelsen skulle bli perfekt. En særdeles pinlig taushet lå over bordet og jeg tippet for meg selv at det nå var ganske stor sannsynlighet for at vi var i ferd med å reise oss. Ingen av oss hadde noengang opplevet noe slikt. Skulle det ikke være mulig å bestille fra en meny uten dette sirkus? Åpenbart ikke. Grumulf rikket seg ikke og Arzak og hans kelner trakk seg såret tilbake.

Maten som fulgte var helt grei, et par av rettene kan vel sies å ha holdt 2 stjerners nivå, resten kanskje 1 , dessertene var totalt uinspirerende og fortjente ingen. Gamle Arzak dukket opp mellom hver rett for å se om vi ikke hadde endret mening. Det hadde vi ikke. Vi var ferdige med konfrontasjonene for idag og synes egentlig bare synd på fyren.

Man kan si at dette stedet definitivt har sin storhet i bakspeilet. Ingen grunn til å dra hit for fremtiden.

Vår beslutning om å unngå menyen var en svært god beslutning.

Sydover

Mitt bilde av togreiser på første klasse skal være, stemte nok desverre ikke helt med virkeligheten. Loungen (som togselskapet hadde solgt inn), fantes ikke på denne stasjonen (dog går alle tog dit jeg skulle herfra). Sovkupéen hadde 4 plasser og ikke 6 som på økonomi. Det var vel eneste forskjell bortsett fra at det var dyrere. Ikke det at det gjorde så mye, jeg sovnet lett og våknet så vidt i Bordeaux før jeg gikk av toget i Irun. En kjapp tollkontroll, gjennomlysning av bagasje og en kort togtur over grensen senere, ankom jeg San Sebastian idet et skybrudd tømte seg over byen. Ikke mange taxier å oppdrive, men fikk da tak i en efter 20 minutters ventetid. På hotellet 09:00 og fikk heldigvis rom og en dusj.

Le table de Robuchon

Efter lunsj gikk turen til Hotel du Crillon som viste seg å fungere ypperlig som internett café. Var vel egentlig ikke veldig sulten på dette tidspunkt men siden mitt neste tog ikke gikk videre før 23:05, bestemte jeg meg for en lett middag hos Joel Robuchon. Egentlig hadde jeg tenkt meg på hans restaurant Ateliér de Robuchon (*), men grunnet utsendelse av addresser fra mitt sekretariat, havnet jeg på alternativet (**). Joel ga seg egentlig med restaurantdrift for 12 år siden da han stengte sin legendariske restaurant Jamin. Han var på topp og ble utnevnt til Chef de Millenium. I de siste årene har han kommet tilbake med en skog av restauranter verden over som alle bærer hans navn. Ifølge noen oversikter besitter han flest Michelin stjerner i verden.

Le Table de Robuchon viser tydlig at konseptet er temmelig utvannet. Jeg spiste et knippe halve porsjoner for å danne meg et bilde av kvaliteten. En perfekt gaspacho servert med et stykke grillet landbrød med rå grønnsaker i skiver (en strålende idé forøvrig) ble fulgt av en meget god rett med rå tunfisk med en kule gjetostkrem og røket auerginepurée. Så langt bra, men 2 stjerner, vel, litt for enkle retter til å vurderes dithen. Ferskvannskreps med erter og bisque imponerte ikke. Krepsen var viskelæraktig og bisquen var lunken og rett og slett ikke særlig god. Brissel med kål som så fulgte var oversaltet og uspennende og lignet lite på det den burde være (jeg har jo lest kokeboken til R.). Den berømte potetmosen som fulgte brisselen holdt kroppstemperatur. Skuffende.

Den store R. Var selvsagt ikke å se. At Michelin mener dette stedet fortjener 2 stjerner er helt uforståelig. Ingen grunn til å spise her.

Paris

Efter ankomst i Paris og en kjapp tur innom Eifeltårnet, var det duket for lunsj på Astrance. En av de få restaurantene som har blitt promotert til 3 stjerner de senere år. Det ble en ekstensiv lunsj og var definitivt verdt et besøk. I flukt av lunsjen søkte jeg tilflukt i baren på Hotel Crillon (for bl.a å skrive dette). Bra bar.

Nå noen timer å slå ihjel før turen går videre sydover.

Train Grand Vitesse

Jeg sitter nå på et tog med retning Paris. Det går unna. Av og til kjører vi parallelt med bilene. De har ikke sjans og sakker hjelpeløst akterut. Vognen på 1.klasse er neppe som i gamle dager, men det er god plass, air condition og strøm til PC. Ingen netttilgang.

Riktignok var det først efter kryssing av grensen til Frankrike vi cruiset i TGV hastighet. Efter et kort stopp i Strasbourg er Paris neste om et par timer.

Dette er ikke første togtur denne uken. Igår gikk turen fra Voss til Oslo – dét gikk ikke like fort. Det er en evighet siden siste tur med Bergensbanen, og det kan konstateres at intet har skjedd.Mitt forsøk på å bestille komfortbillett gikk også i vasken. NSB fant plutselig ikke vognen da de skulle sette sammen toget. Fant dog en tom kupé med strøm og ”stengt” lapp på vinduet. Greit nok for meg.

Men nå altså Paris. Hva skal jeg her?

Vel, om jeg akkurat nå er på vei retning nord/nordvest, er vel Paris en slags omvei, i lengre perspektiv går tuen sørover. Skal spise lunsj på Astrance, en liten restaurant som fikk 3 Micheliin stjerner for et par år siden. Har foreløpig ingen planer utover dette.

Rally, regn og Robertos

Regnvaeret laa tungt i luften idag. Efter en heller semmer frokost (a la hotellene til Stordalen, med prossesert ost, spam og stoerknet eggestand (aka eggeroere, ha!), la vi ut mot vest paa var lille oey.

Middag igaar ble inntatt paa den lokale hotellskolen og var en hoeydaere saa langt.Meget rimelig og velsmakende mat i et gammelt hotell som var den amerikanske konsulens bolig paa 1800 tallet. Anbefales.

Regnet lettet litt da vi kom helt vest og et dramatisk landskap aapnet seg. Atlanterhavet i full vigoer, med markante klippeformasjoner. Utover vinden og boelgene og atter en og annen rautende bovin skapning, var det stille, ingen turister eller de lokale kortbente var aa se.

Vi tok en umerket grusvei helt i vest og fikk oppleve en dramatisk biltur, mer som et rally paa svaert bratte grusveier, naa med tiltagende regn. Vi fortsatte opp til topppen av rigdgen rundt de vanligvis pittoreske sjoene rundt sete seidas (sp), uten aa se en puck. Men dramatisk rally var det, og regnet antok Bangladeshiske dimensjoner. Vannet fosset ned og grusveiene var en utfordring. Den dramatiske kjoereturnen oppveiet tildels den manglende utsikten. Vi krysset over toppen rundt 837 moh, og kjoerte nedover i kapp med de veldige vannmassene. Dette maa vaere dramatisk selv her.

Lunsj ble inntatt paa en lokal restaurant nede ved havnen, O Robertos, som viste seg aa vaere udmerket. Sverdfisk og snitzler. Udmerket, annbefales paa det sterkeste gitt nuvaerende kalibrering.

Besoek paa et tysk skoleskip a la Christian Radich som hadde aapnet doerene i anledning sin visitt. Artig.

Mer regn, lyn og torden og lat eftermiddag med boeker paa hotellet.

Udmerket middag paa samme sted som til lunsj, O Roberto.

Tidlig kveld, imorgen, Lisboa for annen gang.

Azorene

Inroemmer i skam at blogging ikke har vaert i fokus den senere tid. Ubloggede turer har vaert gjennomfoert til Napoli/Positano/Sant Agatha/Sorrento/Capri, Boston, Marbella.

Men naa er jeg altsaa paa Azorene. Denne oygruppen ligger midt i Atlanterhavet utenfor Lisboa og tilhoerer Portgal.

Ankom igaar, efter et intermezzo i Lisboa (som foroevrig gjorde et meget godt inntrykk, dog var den presumptivt beste restauranten i byen, eleven, litt oppskrytt)

Bor i havnen i hovedstaden paa den stoerste oen i oygruppen, Ponta Delgada, paa et greit hotel liggende ved havnen.

Jeg var selvsagt forberedt paa at stedet ikke noedvendigvis er noe gastronomisk mekka, men restaurant London (som ble nevnt som en ener i guideboken jeg har til raadighet) overrasket selv i forhold til mitt paa forhaand lave forventningsnivaa. Helt under isen. Hotellets bar er dog bra, Long Island kunne de iallefall lage.

Idag dro vi (Lars R. og self) paa rundtur i leid bil. Litt artig aa leie bil, damen rynket paa nesen idet jeg la frem mitt kredittkort og sa "I prefer cash" med en tone som ikke innboed til diskusjon. Vi startet ut med straalende sol og et maal om aa naa den hoyeste fjelltoppen paa oya, 1103 moh, men vaeret snudde og taaken la seg tett over fjellet. Vi kjoerte derfor istedet innom noen varme kilder hvor dampen steg fra kokende pytter og stanken av svovel var paatrengende. Videre rundt kysten, til oestsiden, hvor klippee minner om Dover. Alt meget groent, og veiene svingete gjennom bratte skraaninger ned mot havet.

Vi stoppet i ca 17 byer for aa lete efter lunchrestaurant, det var ikke lett. Intet saa saerlig lovende ut, men til slutt fant vi en som saa et par hakk bedre ut, i .... Den lokale osten var meget god. Turen videre gikk rundt paa nordsiden hvor landskapet endret seg markant. Langt flater med store gronne flater som kunne minne om Irland. Kveg over det hele. Hva gjoer de med all melken og kjoettet mon tro?

Nordens beste vinkjeller?

Sitter for øyeblikket på Hotel Park på Voss. Er her i anledning en tur med opphavet for å besøke min mors familie innerst i Myrkdalen. Hotellet er ganske vanlig hva angår norske hoteller. Det kryr av turister. Rommene er enkle men funksjonelle. Maten er ikke noe videre. Dog har de en ting som selv den beste 3 stjerners Michelin restaurant kunne like å ha, en vinkjeller utenom det vanlige.

Ved min side har jeg et glass med Chateaux de Beucastel 1998, en Chateauneuf-du-Pape med en  stamtavle det står respekt av . En meget god vin, kan man si. Her er den efter alle solemerker et røverkjøp.

Den er ikke alene. Vinlisten teller, efter mine overfladiske beregninger, rundt 11000 unike viner/årganger, og stort sett alt er vin av høy kvalitet. Prisingen er meget vinentusiastvennlig. Mye av det som selges her skal du lete lenge efter å finne billigere noe annet sted i verden. Jeg vil nødig gi detaljert informasjon om innholdet i kjelleren, det føles ikke riktig. Men er man interessert i vin bør man ta seg en tur. Litt synd at maten ikke står helt i stil. Kanskje er det muligheter for å medbringe egen kokk (eller trå til selv) neste gang?

Det vet jeg muligens mer om i morgen.

Oppsummering

Nå har jeg vært i Spania mer eller mindre siden 30.april. Anledningen er som sedvanlig mitt årlige bjerkepollenasyl. Den fraværende blogging har vært helt bevist. Det skyldes stort sett at jeg ikke har vært på ferie, men snarere jobbet i brorparten av tiden siden jeg kom hit.

Efter vel en uke ble jeg nødt til å ta en tur til mumielandet for jobbrelaterte aktiviteter. Denne aktivitet tok opp en del tid, og sammenfalt med en planlagt fjelltur i de Sveitsiske alper. Sistnevnte aktivitet var nærende for kropp og skjel.

I uken før 17.mai fikk jeg besøk av familien M. som stillet i flokk. Som vanlig sedvanlig hyggelig, de er alltid velkommen hit. Særlig må innsatsen til H. (5, snart 6) berømmes. Hun besteg Il Cruzzo på 1200 meter som en lek (dog efter en velplassert incentivmekanisme fra undertegnede).

Senor M., som har fagbrev innenfor sykkelfaget, besørget at undertegnede kom i besittelse av en tohjulsbasert karbonatrapp. Denne investering fordrer meget av meg, og vil nok måtte følge mitt legeme i sommer.

Utover de mumieamaksimerende aktivteter, har det også blitt tid til en del treningsturer i flora, fauna og ikke minst i det lokale basseng, hvor jeg har bestrebet mellom 500 - 1000m hver dag. Sykkelkarrieren fikk en brå stopp på grunn av tekniske problemer, men efter 17 turer eller så til den legendariske sjappa for den slags i Puerto de la Torre, har det blitt en visss orden der også. Dog må det sies at turen opp til den lokale bakenforliggende topp i La Mairena ikke er enkel skuring for en kropp uvant med fjelletapper.

Torsdag 31.mai ankom min gode venn PØF solkysten. Jeg fikk ham bragt til torgs og det nødvendige utstyr for årets happing, the White Party, ble kjøpt inn. Kravet til inngang var antrekk fullstendig i hvitt. Efter et lett tungt sushi basert måltid beveget vi oss ned til Nikki Beach på Don Carlos. Vi kom til vår store overraskelse gratis inn, og fant snart ut av vi befant oss i B-lagets del av festen.  PØF sørget på mirakuløst vis for at vi havnet innenfor VIP seksjonen, hvor det var litt mer orden på sakene. Alle ble så vel belåtne. Vel tilbake på toppen av Elviria Hills, senket roen seg meget snart, noe som gir åpning for disse linjer.

Summa summarum, en strålende aften.

Haute route de Cabane

Spiste som annonsert paa Rosalp igaar, selv om jeg var skeptisk. Tabbe. Stedet er helt klart ikke verd noen stjerne. Maten er falmet, man kan godt si at den har godt ut paa dato. Pieroz vimset fremdeles rundt, men fikk bekreftet at stedet er solgt til Four seasons med overtagelse i April. Intet poeng aa spise her iallefall.

Hentet et par nye ski idag paa Mountain Air, Head Monster M82, som var blitt anbefalt som allround ski. Tok foerste heis 08:42. Skiene funket relativt bra i de foerste carving dragene ned mot Ruinettes, forholdene var upaaklagelige. Dro saa opp til Mt Fort og dro ned baksiden, denne gang i mer oestelig rute hvor ikke saa mange hadde proevd seg. Veldig bra idag ogsaa, men ikke helt paa hoyden med gaarsdagen.

Spiste tidlig lunsj i Tortin klokken 11:30, gondolen var stengt paa grunn av sterk vind, dermed en del koe i egget. Dro saa opp til Attelas og tok den vanlige ruten ned til La Chaux, traversen langt opp langs foten av Mt Gele. Masse pudder igjen.

Efter 6 rundturer her, studerte jeg fjellsiden paa vei opp og kom til at det maate vaere mulig aa traversere enda litt hoyere og komme til omraader som enna ikke var oppkjoert. Ganske riktig. Neste tur gikk jeg litt hoyere og gikk over en kam ingen hadde gjort foer. Et hav av muligheter aapnet seg opp, og jeg kjoerte friskt pudder de neste 4 turene. Jeg har nesten ikke ord for hvor bra dette var, og det beste av alt, ingen fulgte efter meg. Jeg hadde hele fjellsiden for meg selv. Siste tur traff jeg en fransk dame som ville vaere med. Hun fikk en guidet tour og var meget fornoyd.

Var nede klokken 17:00 og maa si meg umaatelig fornoyd mer denne laange ski weekenden i Verbier. Kunne ikke vaert mer heldig mer forholdene.

Skiene var ok, litt bedre i korte svinger i pisten, det ble jo et par av dem i de 10 rundturene, men ikke like bra som Salmon Xwing Fury skiene jeg har hatt de andre dagene.

Straalende fornoyd med turen, naar blir neste mon tro?

Baksiden, sol og pudder

Spiste middag paa Garbo igaar med familien til Timo som hadde vaerten ukes tid, noe som skal ha vaert den beste uken i hele aar rent vaer og foeremessig. Overraskende bra mat, vi skulle egentlig spise Sushi i sushibaren i samme bygg, men der var det fullt. Tuna sashimi med kaviar som nesten smakte som russisk, men som ikke kan ha vaert det grunnet lav pris. Skrei til hovedrett. Absinthe sorbet og laubaeris til dessert.

Tidlig opp idag, vaaknet av maakebilen som kjoerte forbi, fin vekkerklokke. Det snedde i natt, akkurat som Snow Forecast
hadde forutsagt. Taaken laa tett over Verbier, men det det var meldt sol.

Ventet paa heisen da den aapnet 08:30, og det var foeltes ikke saa dumt da kabinen steg opp av taaken og opp i solen. Foerst ut i pudderet, kjoerte et par drag i preppede loyper med 5 cm nysne paa toppen av det velpreppede underlaget. Fantasisk. Dro saa ned mot Tortin i straalende sol og masse pudder. Opp et par ganger med kabinen, saa opp til Col de Gentianes og Mont Fort. Dro ned fra toppen paa baksiden, her var det 20cm nysne og sol. Hadde vel det som maa ha vaert beste tur her paa svaert lenge. Sneen var toerr og fin. Denne ene turen var vaert turen ned hit alene.

Opp til Lac de Vaux og ned til Tortin et par ganger til, opp til Col de Gentianes nok en gang, ned i pudder mot Cabane de Mont fort, kjapp lunsj.

Saa tok jeg rundturen jeg tok i gaar fra La Chaux - Attlas 2 - La Chaux, hele aatte ganger, stadig mer pudder og stadig i straalende solskinn.

Er naa akkurat passe moer, imorgen er det ogsaa meldt fint vaer.

I kveld, middag paa Rosalp. Dom foelger.

Sol og pudder

Fantastisk skidag, straalende sol og mye fin pudderkjoering. Det ble mest kjoering fra Attelas ned til La Chaux, veldig bra om man drar langt til venstre langs foten av Mt. Gelé, gondolen opp dit var desverre stengt som vanlig. Videre et veldig bra tur ned mot Tortin. Mange tok gaaturen opp Rock Garden, mulig jeg forsoeker meg paa det imorgen tidlig om forholdene tilsier det.

Lunsj paa Olympic. Afterski med bra oppmoete.

Det ble et godt antall hoydemeter idag, de innleide Salomon X-Wing Fury skiene er veldig bra. Funker ogsaa godt med lange carvingsvinger i pisten, farten blir dog litt vel hoy for carving naar pisten er proppfull av folk efter lunsj.

Fikk hoere at Roland Pieroz, som driver Rosalp, har solgt virksomheten sin, saa da forsvinner formodentlig Verbiers eneste stjernerestaurant.

Blind

Blind og dansk. Dette summerer opp dagen skikjoering ganske bra.

Dagen i dag var nesten helt uten sikt. Vi fikk glimt av sol paa toppen av Mont Fort. Dette svant raskt paa vei ned. Dog tidvis sikt mellom Col de Gentianes og La Chaux, bra sne, men kortvarig lykke.


Efter aa ha karret oss ned til Chez Dany og lunsj var det nesten over. Jeg tok en siste tur opp til Attelas, men turn ned var noe av det vaerste jeg har opplevet. Stakk man staven frem kunne man knapt se trinsen. Needless to say, det tok sin tid aa komme seg ned. Faktisk var transportloeypen ned til Verbier det beste man fikk ut av dagen. Det sier ikke lite for dem som vet.

Middag paa Au Viex Verbier med La Potance var som alltid bra. Dette efterfulgt av nightcap i Jaqlines chalet. Meget bra, for en gangs skyld en alpint belilggende leilighet som saa bra ut, muligens, eller ganske sikkert fordi den ikke var til leie.

Leieskiene, av type Salomon Fury var lovende, dog ingen dom, maa proeve mer imorgen.

Med haap om sterkt bedrede forhold imorgen.

Atter i Verbier

Det skal inroemmes at oppdateringene ikke har vaert hoyfrekvente i senere tid. Mange turer, deriblandt Piedmonte i november, Verbier i januar og Aare under VM glimrer med sitt fravaer. Alle straalende, skal forsoeke aa bli flinkere fremover.

Reiste ned i dag, efter en kort formidagsoekt paa jobb. Floey til Zurich og leide bil der. Turen opp gikk greit, 2 timer og 20 minutter.

Tok et par oel paa Pub Montfort med noen venner som ferierer sammen med familien. De rapporterer om bra forhold, det har snedd en del i det siste. Mer utfoerlig rapport om forhold rapporteres imorgen efter selvsyn.

Nok en gang paa tur uten ski, dette fordi jeg er paa soek efter nye. Vil benytte anledningen til aa teste saa mange par som mulig foer jeg gaar til innkjoep av nye. Det er vanskelig aa finne den ultimate loesning som funker bra off piste og i pisten.

Costa Rica

Costa Rica Februar 2007

(NB dette er et foreløpig draft og ikke helt elaborert)

Fredag
Vi fløy Continental fra Oslo via New Jersey til Costa Rica, fantastisk nok begge ganger med sete i ved nødutgang, dog mat av type horribel. Vi ble utsatt for amerikansk pass og tollkontroll ved mellomlanding, men det gikk forholdsvis greit og tiden var ei knapp.

Vi landet på flyplassen utenfor San José, en halv time efter planlagt tid, og kom oss igjennom nytt sett med en tålmodighetsprøve i verifikasjon og kontroll

Vel utenfor ble vi møtt av vår vært, Don Carlos og hans sjåfør Oswaldo. Don Carlos er amerikaner, med svenske aner, en fortid i den armerikanske marine, CIA og diverse tilstøtende aktiviteter. Han bor tidvis, på sin Costa Ricanske Finca et sted i nærheten av landets gamle hovedsatd Cartago. Jeg kjenner DC gjennom mitt reisefølge, Dr. H, HHhdasdasdasdaog har i en tid snakket om en mulig tur hit.

Vi ankom Fincaen relativt sent, og fikk lite med oss i mørket på vei til Don Carlos plantasjen. Her drev man tidlgere med kaffe, men DC driver nå stort sett med skog og diverse annet. Vi hilste på Will, plantasjens unge ”manager”. Will, som er fra Nicaragua, er tidligere Sandinist og ifølge DC, meget sterk, glad i skytevåpen og et barn av jungelen.

Vi sugde til oss litt av atmosfæren, men stupte ganske raskt i seng, vi hadde tross alt reist i rundt 26 timer.

Lørdag
Våknet tidlig, rundt 06:00 og fikk ble vist rundt på Fincaen av Don Carlos. Da farmen kom i hans eie for vel 20 år siden, ble det dyrket kaffe her, han bestemte seg da for å satse på tømmer og satte igang med plantingen. Idag ser man resultatet, tusenvis av 30-40 meter høye edeltrær av ymse slag. Huset på eiendommen er selvbygget av trær fra eiendommen og ligger på toppen med utsikt over den frodige Orosidalen. Ellers finnes et vell av fruktrær, druer og en stor hage full av all verdens orkidéer og planter av alle slag. To hunder, én som ingen tør gå nær er lenket til et hus innenfor porten for å skremme bort inntrengere, en annen tar seg av nærvaktholdet rundt huset.


Rundtur i den lokale dalen, lunsj ved elven, tur igjennom jungelen. Kaffevedgrillet tournedos.

Søndag
Som sedvanlig tidlig opp, og ble hentet av den stadig parate Oswaldo. Ferden gikk til Volcan Irazu, som i 1963 tok livet av 200 000 mennensker (Fakta fra Don Carlos, må verifiseres). Vi kom oss greit opp til toppen på 3432 meter og gikk en lang tur, først rundt vulkanens krater og siden helt opp til toppen. Fantastisk utsikt i alle retninger, herfra kan man se både stillehav, atlanterhav og det meste av landet i og for seg.

3 kilometer kø av folk vei opp, ble observert på vei ned. Forklarer hvorfor Oswaldo insisterte på at vi skulle dra tidlig.

Oswaldo valgte lunsjsted på vei ned. Den lokale maten er, vel hvordan skal jeg si det, stort sett, kanskje med unntak av ceviche, grisete.

Will forsøker å konstruere en grill med machete og mislykkes. Den gode doktor lykkes imidlertid.

Don Carlos tilbringer dagen i San Jose i ungt selskap.

Volcan Irazu, landsens lunsj. Kaffegrillet kyling. Machete. Grill.

Mandag

Oswaldo skulle, ifølge avtalen, hente oss 07:00, men i sann latinsk ånd, kom han først kvart over åtte. Vi reiste inn til hovedstaden San Jose, hvor vår vært, Don Carlos, ventet efter å ha tilbragt gårsdagen - og natten i, formodentlig, hyggelig selskap med sin ikke helt tilårskomne muse.

Efter en snarvisitt i hans noe ikke helt ordnede elskovsrede, dro vi for å finne adaptere som skulle fasilitere oppladning av våre elektroniske atrapper. Det var lettere sagt enn gjort, men i omkring det tiende elektroetablissement vi besøkte, fikk vi napp. Dr. H. var litt vel ivrig, og klarte å gå til innkjøp av en ”Convertidor de voltage” hvis vekt kunne måles i kilo, dette selv om jeg hadde forklart at det ikke burde være nødvendig, all den tid en moderne lader er i stand til å takle de meste obskure spenningsnivåer. Siden skulle det artig nok vise seg at denne imponerende solide innretning kun konverterte fra 220V – 110V, noe som uansett var relativt lite nyttig i denne sammenheng.

Da det elektriske var av veien, møtte vi en av Don Carlos kumpaner , Hr. J., på en kafé. Denne var av svensk herkomst, vokste opp i Peru og, efter en kort visitt til sitt opphavs hjemland, hadde naturlig falt ned på at emigrasjon til Canada var det riktige for ham. Da Hr. J. var behørig introdusert dro han videre til neste forhåpentligvis for ham lukrative eiendomshandel.

Efter dette var det tid for en runde til fots gjennom sentrum, hvor folkelivet og den hovedstadlige Costa Ricanske atmosfære kunne utforskes nærmere. Før dette hadde vi møtt en annen av Don Carlos svirebrødre, en forhenværende katolsk prest som efter å ha lært litt om livet, hoppet av for å giftes eller noe slikt, for så, efter en lang og broket karriere hadde endt opp som eier av en kjede med skjønnhetssalonger. Vi fikk med oss Muséo de Oro, som kunne fremvise et imponerende knippe indianske gullgjenstander; mye elaborerte figurer som minnet mistenkelig om den gjengse oppfatning av aliens, men som ifølge den musale undertekst, var depiktasjoner av ånder, gode som onde.

Jeg ymtet, i det vi var i ferd med å forlate byen i 12 tiden, frempå med et spørsmål om hvor lunsjen var planlagt inntatt, dette fordi Don Carlos hadde mumlet noe om at neste destinasjon lå 2 timer unna, og fikk til svar at den best kunne intaes der. Vi kom, uheldigvis, i tung trafikk i bynær sone på vei ut, men sjåføren Oswaldo, snarveienes mester, reddet oss fra skjærsilden gjennom en imponerende sikksakkkjøring, på det han kunne finne av mer eller mindre ikke vedlikeholdte veier, til vi suste inn mot, for oss nye, fjelljungelstrøk.

Costa Rica består av ikke mindre en 26 helt distinkte klimatiske soner, hvor temperatur, flora og fauna reflekteres. Efter en viss tid på svingete vei gjennom en meget frodig åsside, kom vi til landsbyen, LANDSBY, som var vår destinasjon, trodde vi. Det skulle vise seg at det ikke var tilfelle. Don Carlos hadde andre planer. Gitt hans tidligere meritter med såkalte ”Clandestine operations”, ante vi konturene av noe. Bilen stoppet i et boligstrøk i utkanten av landsbyen, og sendte sin trofaste Oswaldo inn med instruksjoner om å inngå forhandlinger med en av de innfødte. Disse viste seg å gå i stå, da det kom frem at mannen han egentlig søkte befant seg et helt annet sted. Vi kjørte litt videre, stoppet ved en butikk, hvorpå den ivrige sjåfør efter noe mer gestikulering hadde fått nye instruksjoner, og videre dypere inn i den semiubaniserte junglen. Her stoppet vi ved et passe forfallent hus, hvorpå Oswaldo og DC steg ut for å inngå i videre forhandlinger. Vi ble klokelig sittende mens et titalls innfødte som ikke inngikk i forhandlingsteamet stirret på oss. Omsider ble de øyensynlig enige og vi kom oss trygt videre. Vi var selvsagt litt nysgjerrige på hva dette dreiet seg om, og DC kunne fortelle at forhandlingene gjaldt en lokal skapning av arten Kinkajou – som for meg hørtes ut som enn blanding av et kattedyr og en ape. Dette forklarte de to burene jeg hadde observert i bagasjerommet tidligere. DC, har som tidligere nevnt, noe bortimot en zoologisk have på Fincaen, dette var tydligvis neste planlagte tilfang til denne. Problemet var at dyrene på det daværende tidspunkt ikke befant in situ, men fremdeles løp fritt rundt i den omkringliggende jungel. Dermed dro vi videre uten flere skapninger, men en prossess var satt igang.

Klokken var nå blitt halvtre, og vi var stadig sultne. Ferden gikk videre inn i jungelen på en ikke helt god grusvei med sukkerrør på alle kanter og kom omsider frem til en liten primitiv sukkerfabrikk. Artig å se sukkerproduksjonen slik den har foregått i disse trakter i hundrevis av år. Store kjeler fyrt med ved fulle av boblende sukkerrørsaft, det ene karet efter det annet, hvor den nedkokte saften progressivt ble flyttet manuellt til det neste med en 50 liters øse for videre nedkokning, efter nedkokning i det siste av ialt 9 ”kjeler”, gikk massen ned i et trau, som ble manuelt håndtert med en stor spatula, derefter ble blandingen tatt opp i en 50 liters bøtte, og helt over i former, så nedkjølt og vendt ut i små barnebøtter som ferdig brunt sukker.

Vi kjørte videre til byen Turraalba, ved foten av vulkanen med samme navn, så ut som en sjarmerende by, men vi fortsatte overraskende videre. Nå hadde vi gitt opp håpet om lunsj. Efter en ny oppstigning kom vi til et landskap fylt av kaffeplantasjer, og endelig dukket restaurant Mirador opp. Drakk delig iskald øl og fikk server et knippe lokale forretter, ceviche, torilla de queso, salat, etc. Meget bra og fantastisk utsikt.

Noen mil senere, og en del handling unnagjort, ankom vi Fincaen i totalt mørke. Fint å hvile ut litt efter en lang dag. En enkel Spaghetti Puttanesca var godt nok som aftens. I skrivende stund hører jeg jungelens sus samt en stor flokk coyoter som fniser og hyler utenfor.

Tirsdag

Ble brått vekket av en telefon fra Helsinki 03:40, og jeg forsøkte så godt jeg kunne å imøtekomme min finske kundes ønsker, dog i eftertid litt usikker på hvordan samtalen ble fortolket i andre enden. Som vanlig oppe med solen og åttende runde med hanegal rundt 06:00.

Oswaldo hentet oss i nitiden, og turen gikk til en kaffeplantasje, Café Christina http://www.cafechristina.com/ , som ligger i nærheten. Her fikk vi en to timers rundtur gjennom hele produksjonsprossessen på denne fulløkologiske farmen. Linda Moyher, av kanadisk herkomst, har drevet plantasjen i 30 år med sin mann, en pensjonert flyver og teknisk autodidakt. Her dreide det meste seg om symbiose og økologi. Kaffeplantene må, for å produsere god kaffe, ha skygge, noe som gis av trær spesiellt tilpasset omgivelsene. Vi lærte en hel del om orkidéer, det vokser et par hundre sorter bare på dennne lille farmen, og deres symbiose med kaffeplantene. Videre om formering av bananer, noen formerer seg aseksuelt gjennom avleggere, andre, mindre utbredte og ikke menneskeføde, gjennom bananer med frø. All kaffe her er Arabica, noen få blir gule når de er modne, mens de fleste plukkes når de er dypt røde. Hver kaffebønne plukkes for hånd ved korrekt modenhet, og plukkerne blir betalt med 2$ per 20 liters butt, uten at vi helt fikk klart for oss hvor lang tid det måtte ta. Farmen har sitt eget anlegg for prosessering av kaffebønnner, laget egenhendig av Linda’s tekniske husbond. Her skilles bønner fra frukt (som returneres til kompost), og det ytre slimlag fjernes (herav kommer et biprodukt som går i en egen tank som så produserer metangass som dekker farmens behov for matlagningsgass) og bønnene dynkes så i vann i store betongtrau, noe som dreper eventuelle larver og andre uhumskheter, før de tørkes på patioen under tak i noen uker. Derefter lagres kaffen i store sekker i et eget lagringshus innenfor patioen, hver merket med dato og opphav (de gjør også dennne prosessen for en god del andre kaffedyrkere). Når kaffen er ferdiglagret, noe som kan ta måneder eller år, går den videre til neste ledd, hvor bønnene blir strippet for sitt ytre lag og sortert efter vekt ved hjelp av en hjemmelaget maskin (som så meget imponerende ut), desto tyngre bønner, desto bedre. I neste ledd ble bønnene brent, mer eller mindre avhengig av det ønskede produkt og bønnenes beskaffenhet. De tynsgte og beste til eksport blir så pakket og vakumert i poser med enveisventil, resten males opp og leveres til de lokale supermarkeder til lokalt bruk.

Kaffe er ikke en enkel business å være i, prisene er lave og mange plantasjer dyrkes ikke lenger aktivt, slik det er på den vi nå befinner oss på. Noen har valgt å satse på andre ting, monokulturer som sukkerrør, det har den bieffekt at det bilogiske mangfold reduseres (det er registrert 280 fuglearter bare på denne ene plantasjen!). Vi kjøpte litt kaffe med oss, og gikk ut med en god del mer kunnskap om kaffeproduksjon enn da vi kom inn. Ingen enkel levevei om man ikke er økologske entusiaster som dette paret.

Vi drev så rundt i noen timer i Cartago, Costa Ricas tidligere hovedstad, og fikk med oss kirker, marked, folkeliv, og efter mye vandring, en restaurantopplevelse jeg velger å utelate.

Ankom Finca\en rundt 17:00 og planla morgendagen, da blir det, for undertegnede, en tur til nærmeste nasjonalpark, NASJONALPARK, dette er også den største gjenværende regnskog i landet. Det blir spennende.

Ny middag med kjøtt grillet utendørs over tørkede kaffebusker, servert med egenproduserte finca- erter.

Dr H. driver i skrivende stund en omfattende deknirkingsprosess på Fincaens mange hengselopphengte eukalyptusdører, noe som definitivt var på sin plass.

Onsdag

Da Don Carlo og doktoren hadde annet å bestille, valgte jeg å ta en tur på egenhånd, nærmere bestemt til naturreservatet Tapantí. Det strekker seg fra Orosidalen (som vi ser utover fra fincaen) og helt ned til Panama, 350 kilometer sydover. Dette er den største gjenværende sammenhengende regnskog i Costa Rica med en særdeles rik flora og fauna. Oswaldo hentet meg i åttetiden og vi dro innover dalen på temmelig dårlige grusveier. Området rett utenfor Orosi er dekket av kaffeplantasjer, og innerst ligger Parque Nacional Tapantí.

Som er sedvanen her, betalte jeg som utlending 7 dollar, mens Oswaldo slapp unna med 1. Vi stoppet bilen et stykke innn i parken, og gikk til fots på merket sti opp i ”Sendero Natural Arboles Caidos”. Oswaldo ville også være med, men falt fort av på den bratte stien inn i jungelen. Skogen var tett og trærne fulle av symbiotiske vekster. Orkidéene klamret seg til omtrent vært eneste tre. Jeg traff på en rekke store fulger som flakset unna idet jeg kom gående, følte det nesten som om jeg var tilbake på storfugljakt på Krokskogen. Masse underlige fuglelyder, særlig imponerende var den som kom fra Cigalloen.

Efter et par kilometer opp på en til tider gjørmete sti, var utsikten over jungel og dal formidabel. Stien forsatte så nedover til den traff på veien. Der fikk gikk turen på en anne sti, denne gang ned mot Rio Grande Orosi, som kommer fra fjellområdene dypt inne i jungelen. Costa Ricas høyeste fjell, HØYT FJELL, ligger her inne. Vel nede ved elvebredden fant jeg en badevenlig kulp og stupte uti, vannet var alt annet en varmt, vel 15 grader, men det var særdeles forfriskende.

Oswaldo gikk så tilbake for å hente bilen mens jeg fortsatte oppover veien. Ny tur inn mot ”La Catarata”, fossen, som stupte ned fra fjellsiden. Nok en flott tur. Vi endte så opp på et utsiktspunkt øverst i dalen, Miradoren. Veien videre inn i reservatet var stengt for offentligheten, så vi ga oss da.

Alt i alt, en fin dag i jungelen.

Vel tilbake i Orosi, spiste vi en enkel lunsj og dro så tilbake til Fincaen.

Gerorge street og Rockpool

Jeg fikk endelig tilgang til rommet på hotell 4 points Sheraton klokken 13:00, det har utsikt over Darlington Harbour, som er riktig fin, men merker at jeg nå er tilbake til mer "normal" hotellstandard - plastikktoalettskål, såpe og sjampoflasker hvis stoppemekanisme fungerte heller dårlig, dusj i badekar med tøyforheng, ei heller var det bebudede internetttilbudet tilgjengelig uten omkosninger (noe jeg på forhånd hadde fått intykk av.

Bekreftet mitt bord på restauranten, Rockpool. Denne skulle være en av de bedre i Sydney og drives av Neil Perry, en av landets mer profilerte kokker. Restauranten, som er i kategorien overdesignet, var relativt bra, vi kan vel si på nivå med en Michelin 1 stjerners. Men de kunne nok hatt godt av å forenkle litt. Se forøvrig egen sak på min engelske blogg

Gikk både frem og tilbake til restauranten og ble slått av at Sydney er en by med et pulserende uteliv, skulle gjerne tatt meg til til en runde ute, men imorgen er det jobb som gjelder, jeg er jo tross alt ikke her på ferie.

Ankomst Sydney

Efter en noe anstrengende flight med plassering i flyets bakre region, ankom jeg Sydney og hotellet, rundt 06:00. Med lite, eller snarere ingen søvn innabords, var det ingen god tid å ankomme et hotell der rommet ikke skulle værr klart før kl. 15:00.

Efter å ha lest alle tilgjenglige aviser, la jeg ut på en liten ekspedisjon, eller skal vi kalle det fottur, det føltes iallefall slik da jeg ankomm hotellet efter noe som minst må ha vært et par tusen kilometer gatelangs. Fordelen med dette er dog, at man får et klart mentalt bilde av byen. Det tilside, dette er en stor by, men føler iallefall på at jeg har noenlunde kontroll på området rundt messesenteret til Sibos, Chinatown, og city (skyskraperdelen av byen).

Inntok lunsj må den lokale dim sum restauranten, Regal; Av typen hvor folk ustanselig løper rundt med traller og forsøker å selge inn "sine" ting. Artig sosiologisk affære, men ikke det helt store rent kulinarisk. Jeg vil anta at restauranten huser noe sånt som 800 gjester.

Exit Singapore

Vel tilbake på hotellet, pakket jeg sakene, hadde fått utsatt utsjekking til 16:00, og tok en halvtime i hotellets utendørs svømmebasseng på taket. Så halvannen times massasje, som gjorde underverker. Sjekket ut og og dro til flyplassen.

Tåken, eller "the haze" som man sier her, lå tett over byen. Den hadde ligget der mer eller mindre uavbrutt i over en uke, og skyldtes hundrevis av skogbranner på nærliggende sumatra. Kom meg greit ut av landet og var på vei, dennne gang med Quantas, til Sydney.

Singapore er definitivt værdt et besøk, menn man trenger nok noen dager her (som de fleste steder) på å ta til seg alt.

Sightseeing og luftig lunsj

Våknet rundt 08:30 efter en god natts søvn, merket lite til tegn på jet lag. Frokosten på Raffles var ikke noe å snakke om, her er det rom for forbedring.

Den eneste fornuftige måten å komme seg rundtomkring i Singapore, gitt dårlig tid, høy temperatur (32 C) og luftfuktighet (100%) er å leie en bil med sjåfør - det er overkommelig prismessig og meget behagelig når man kommer inn i kulden efter en liten tur ut. Vi var innom de forskjellige etniske delene av byen (kinesisk, malay og indisk) og det pågikk festivaler alle vegne, byen så ut til å være svært så fargerik. Litt synd jeg ikke kunne bli lenger.

Spiste lunsj på Hai Tien Lo, på toppen av skyskraperen Pan Pacific. Det skulle, ifølge min sjåfør, være byens beste kinesiske restaurant. Og jeg var meget godt fornøyd, har ikke helt kalibrert meg for topp kinesisk mat ennå, men dette var helt klart noe av det bedre jeg har spist.

Jeg startet med dumplings av reker, innbakt i pasta, som var dekket med en slags wasabisaus. En hel fritert soft shell crab med chilli, det var lett å merke at den var sylfersk. Pekingand og foisgras med mango, ble litt i overkant mektig. Hummersuppe, hot and sour, var ren og frisk. Ikke antydning til MSG her.

Kinesiske menyer på fancy, og iogforseg på mindre formelle steder, har ofte innslag av retter, som vi i beste fall kan kalle, eksotiske. Ting som abalone, glassmanet, haifinne, bukkehorn etc. Disse er angivelig bra for helsen, potensen eller hva vet jeg. Dette er ofte uforholdmessig dyrt uten at det nødvendigvis blir noen stor kulinarisk sukkess. Jeg bestemte meg likevel for å prøve noe jeg stadig har sett omtalt, "birds nest" eller om man vil, svalerede, eller om man skal være enda mer konkret, svaleredespytt. Min rett var eggehvite, blandet med svaleredespytt og risnudler. En kraftig suppe ble servært ved siden av. Det var i og for seg interessant, ren og klar smak, men kanskje litt kjedelig og definitivt ikke saliverende.

Avsluttet med sweet and sour pork med crispy walnøtter og sesamfrø. Dette var en meget spennende kombinasjon, at en slik enkel omnitilstedeværende rett kan tranformeres til noe slik, viser hvor viktig det er med idéer, teknikk og førsteklasses råvarer.

Singapore er rent og ryddig, merkelig nok så jeg ikke en uniformert person (sett bort fra den høydt dekorerte indiske Rajha, eller hva han nå var, som på perfekt oxford english ønsket alle Raffles gjester velkommen og farvel). Her bare funker ting, men storebror ser det. Her er det kameraer over alt. Kan godt forestille meg en kontrollsentral på størrelse med en fotballbane under jorden i sentrum med tusenvis av skjermer og kontrollanter.

Singapore Sling

The Singapore Sling was created at Raffles Hotel in 1915 by Hainanese-Chinese bartender, Mr. Ngiam Tong Boon. Originally, the Singapore Sling was meant as a woman's drink, hence the attractive pink color. Today it is very definitely a drink enjoyed by all, without which any visit to Singapore is incomplete.

The Official Raffles Hotel Long Bar Recipe:


• 30 ml Gin

• 15 ml Cherry Brandy

• 120 ml Pineapple Juice

• 15 ml Lime Juice

• 7.5 ml Cointreau

• 7.5 ml Dom Benedictine

• 10 ml Grenadine

• A dash of Angostura Bitters

• Garnish with a slice of Pineapple & Cherry

Raffles

Av og til er det enkelte ting som bør forbli ukommentert, derfor intet om mine, i hovedsak, tilsynelatende australske medpassasjerer.

Vi landet litt før tiden, efter ca. 12 timers flytur i Singapore. Man ble umiddelbart slått av den fuktige heten (rundt 30 grader) og det var en velsignelse å komme inn i den luftkondisjonerte bilen jeg hadde booket på forhånd. Ble slått av, som andre sikkert har påpekt adskillige ganger tidligere, at alt virket nærmest plettfritt. Rent og ryddig over alt. Ankom hotellet, Raffles, et klassisk koloniansk hotell i sentrum av byen, ble overstrømmet av service og fikk tilkjent min egent personlige tjener, som av mystiske grunner gikk under navne Johan, uten at han så ut som en. Fikk en Singapore Sling (som stammer herifra) og kom meg på nett. Efter det en kort runde rundt hotellet, en middag på stedets kinarestaurant, som var relativt bra. Dog ble jeg litt psyket ut av at betjeningen var sykelig opptatt av bestillingskvitteringene som representerte mine ønsker, og ikke minst, de secret service aktige øreproppene absolutt alle ansatte vandret rundt med.

Her har de et efter sigende bra spa, og sliter nå med å velge mellom to programmer for morgendagen. Enten "jet lag spa treatment" eller "pre flight conditioning". Heller mot sistnevnte som bør passe morgendagens kveldsflight til Sydney.

Eller kan det nevnes at Singapore føles veldig riktig akkurat nå...

Lang flight

Sitter i skrivende øyblikk på Heathrow og venter på flighten til Singapore, og har akkurat benyttet anledningen til å klage litt. Uten å si fra til meg har British Airways flyttet meg til en annen flight, dog kun 25 munutter senere. Uhørt. Forsøkte å utnytte dette til å få en oppgradering fra monkeyclass, men der var det helt fullt så den gikk ikke. Så det er bare å forberede seg til å sitte trangt.

Anledningen for reisen er den årlig SIBOS konferansen i regi av SWIFT (www.swift.com), og i år finner den sted i Sydney, Australia. Jeg blir en dag i Singapore før jeg drar videre, det blir jo muligens en mer interessant blogposting ut av det enn på denne flyplassen.

Her er de fremdeles paranoide til det komiske, og sjekker alt MEGET nøye. Hadde som oppdrag å ta med en flaske linjeakevitt, som min finske arbeidsgiver skal dele ut til besøkende på standen. Litt for sent, eller ikke egentlig, fikk jeg vite at alle fludier ville konfiskeres ved passering inn på transferterminalen. Det stemte ikke helt, det gikk fint så lenge man kunne fremvise kvittering på at flasken var innkjøpt på taxfree. Hmmm, hvis dette var så viktig tror jeg muligens vi kan påpeke enn seriøs brist i sikkerhetsopplegget. Gitt at det er fullt ut lovlig å ta med seg fludier på Gardermoen, kunne jeg da fylle opp min linie med eksplosiv væske (eller hva det nå er de er redd for), kjøpe en ny potetbasert linie, ta vare på kvitteringen og dumpe ildvannet.

Vel, på tide å klemme seg inn i den trange kabinen.

Øde strender

Vi kom oss ikke avgårde før godt efter lunsj. Strøk forbi Malaga og dro en tur (mot min vilje) innom Nerja, bare for å konstatere det jeg allerede var klar over; at stedet er en turistfelle. Vi ble vel stående i kø en halvtimes tid før vi kom oss ut av byen. Grottene her, som byen er mest kjent for, skal jo være spennende de, men da må man være her tidligere (de ligger dertil utenfor selve sentrum).

Turen fortsatte videre østover, langs den nå klipperike kysten mot Motril. Vi stoppet ved stranden La Canuela, et par mil fra Almunecar. Det var en bra bit å gå, men skulle senere finne ut at noen opererte en minibuss som kontinuerlig gikk opp og ned til stranden. En helt grei lunsj hvor jeg holdt meg til enkle ting som tortilla, gikk jeg en tur bortover stranden, rundt noen knauser så langt jeg kom til fots og la på svøm. Vannet er klart her, rullestener og klipper istedet for sandstrand, og jeg svømte vel 3-400 meter bortover langs kysten til jeg kom frem til en liten vik (som var umulig å komme til på annet vis enn til vanns). Lå rett ut på den private stranden mens bølgende skvulpet i vel en time før jeg svømte tilbake til de andre som lå mer normalt til på stranden. En tur hit, eller til en av de andre strendene langs denne delen av kysten anbefales.

Vel tilbake i Marbella slappet vi av litt på terrassen før vi avla El Lago et besøk, denne gang spiste vi ute. Meget bra som vanlig.

Hjemturen mandag med 85 kilo baggasje (15 kg over, men det gikk bra) bestående av blandt annet 15 liter sherry, en 8 kilos pata negra og 3 kg med Lomo, uproblematisk.

Bra tur, takk til gjestene for bæring og kvoter.

Jamon Jamon

Vi startet Lørdag med en lett frokost før vi dro til Marbella for å kjøpe skinke og lomo. Jeg hadde, fra flere uavhengige og autorisert hold, fått opplyst at man burde foreta spekeinnkjøpet hos La Casa del Jamon (Avenida El Fuerte 4, ligger på venstre side av hovedveien rett efter at man kommer inn til byen). Det var ingen dårlig anbefaling, proff butikk med stort utvalg. Vi smakte, og alle skinkene var gode, men jeg gikk for stjernen Jamon Iberico, 5 Jotas. Totalvekt 7.8 kg, 45 Euro per kg (i skiver koster den 90). I tillegg er par Lomo av beste kvalitet. Jeg forsøkte å lære så mye som mulig hva angår skjæreteknikk, vi får se om det sitter når jeg kommer hjem.

Mine gjester strøk avgårde på shopping i Marbella og jeg tok en kjapp tur på markedet(St. Petersfisk ++). Dro så med varene og møtte mine gjester til en kvikk tapas (nesten presis) klokken 14 hos Antonio før vi spiste lunsj hos Sol Y Sombra, som stadig er like strålende. Fisken her en fantastisk. Efter maten fikk vi en omvisning på kjøkkenet og hilste på kjøkkenpersonalet (bestående av en kokk og to eldre damer, formodentlig kokk og eldste servitørs hustruer).

Bilen var satt igjen hos washwizards som hadde fått instruksjon om å ta en grundig vask innvendig. De gjorde en strålende jobb, men bilen har fremdeles en litt uggen aroma over seg. En tur på stranden, denne i brudd i mitt vante mønster; Ingen tur, kun koma. Vel, hjemme laget jeg en enkel middag med variert tapas, St.Peters fisk med ingefær og diverse frukt. Vi hadde, hey presto, planlagt å gå ut, for anledningen til Dreamers, muligens den mest kjente av Marbellas mange klubber. Vi tok taxi og ankom Puerto Banus litt over 12. Tok en runde langs havnen, temmelig fullt der. Så et par drinker på Havana (en bar) før vi dro opp til klubben. Bjørn viftet med pressekortet sitt og vi slapp inn gratis (koster vanligvis 40 Euro pro pers). Mye private bord som alle var reservert, VIP og superVIP område. En øl (12 Euro), kun av type Budweizer av alle ting. Champagne 200 Euro. Vi nøyde oss med et par øl, det ble livligere efterhvert og da vi dro i 4 tiden var det begynt å ta av. 300 meter med kø utenfor da vi gikk. Første gang med nattklubb for meg siden jeg var på Don Carlos for 5 år siden (den gang også med Bjørn og min ex). Artig. Det ble sent før vi la oss, Søndag kan bli tung.

Fino PN En Rama

Vi kom oss avgårde litt senere enn planlagt, og tok derfor motorveien via Malaga og nordover mot Cordoba istedet for den planlagte innlandsveien (som er vesentlig mer scenisk) og ankom Bodegas Luque i den lille byen Doña Mencia som ligger midt i olivenland noen kilometer fra den mer kjente Zuheros (panegyrisk omtalt av Nathional Geographic som den vakreste byen i Andalucia). Vi kjørte efter Luis sin veibeskrivelse og kjørte nesten rett på (til høyre og hundre meter frem når man kommer inn i byen).

Bodegaen så litt forlatt ut men vi fant vår mann og fikk smake litt på hans Fino PN En Rama. Mens vi smakte dukket plutselig Luis opp, og vi fikk omvisning på bodegaen. Her lå fatene (totalt rundt 5000 på sikkert 400 liter hver) i forskjellige haller. Solera er systemet som benyttes i sherryproduksjonen. Det går i praksis ut på at fatene ligger lagvis. Ny vin går inn i tønnene på toppen, den ferdige sherry tappes på bunnen. Så roteres fatene i en evig sirkel. Eimen av ”flor”, soppen som gir sherry dens særpreg, lå tung over lokalene. Enkelte fat var dekorert med årstall og signaturer fra lokale eller ikke fullt så lokale kjendiser.

En Rama betyr at sherryen er ufiltrert. Det betyr at den må oppbevares kjølig og drikkes efter maks et par måneder. Dermed er det ikke akkurat vanlig at det selges i normale butikker, produksjonen går stort sett til lokale kjennere. Det er noe eget ved denne ufiltrerte vinen, den er litt tåkete, lett opalisert om man vil. Blir spennende å se hvordan den tåler reisen.

Vi smakte også på El Abuela, en meget spesiell sherry som er en blanding fra mange forskjellige gamle sherryfat fra ymse produsenter som man med vilje har latt oksydere. Det skaper en helt unik nærmest brent smak. Spennende.

Vi kjøpte med oss tre 5 liters ”Bag in box” , som er best egnet for En Rama.

Efter omvisningen tok Luis oss med for å se på hans families store prosjekt, ombygging av en gammel olivenmølle til hotell. Det lå fint til i et imponerende bølgende landskap av oliventrær, midt i mellom Zuheros og Doña Mencia. Det så ut til å være et omfattende prosjekt, eiendommen har en grunnflate på 2700 kvm, men det blir sannsynligvis meget bra. Noe å undersøke nærmere når det står ferdig. Vi dro med Luis ned til Cantina, som et en enkel restaurant i en nedlagt jernbanestasjon. Han tok en drink før han dro for å hente sin girlfriend i Cordoba. God og rimelig mat, laget efter lokale tradisjoner. Efter lunsj dro vi opp til Zuheros, som virkelig var en perle, og forbi opp til fjelltoppen ovenfor, hvor det byens attraksjon, flaggermushulen. Den går vistnok 800 meter inn i fjellet og huser et stort antall flaggermus. Den viste seg å være stengt, men vi fikk da se en masse flaggermus som romsterte rundt der inne. Forøvrig fantastisk utsikt fra klippen, oliventrær i 180 grader og fjell forøvrig.

En kort rast i Zuheros (som forøvrig skulle være åsted for en flamencofestival imorgen) for å gi fotograf Bjørn tid til å finne de rette motiver, før turen gikk sørover. Vi tok den sceniske ruten denne gang og ble ikke skuffet. Var dog litt slitne da vi kom hjem efter vel 40 mil på en dag.

Vi spiste noen enkle tapas, først på solterrassen og noen fler mot havet. Drakk dagens fangst, PN En Rama, meget bra. Mine gjester flatet ut i ti tiden. Selv benyttet jeg anledningen til å blogge litt.

Har vel fått med meg essensen, men har sikkert glemt en hel masse.

Gjensyn med markedet

Vi hadde en liten oppgave før markedet, en tur til Ojen og Luis på vinmuseet for å ordne med besøk hos en sherryprodusent i Dona Mencia. Efter litt frem og tilbake fikk vi orden på det, avtalte å treffes dagen efter i det som er et litt ukjent sherryområde, provinsen rundt Cordoba.

Det er alltid en fornøyelse å komme tilbake til Marbellas hjerte, markedet. Bjørn gikk amok med sitt nyinnkjøpte Nikon D-200 og skiftet linser i hytt og gevær mens jeg handlet frukt og grønnsaker, reker, kamskjell, mulle, fersk lomo de Iberico og ymse annet. Det tar jo litt tid å handle her, men det er alltid en fornøyelse. Grønnsaksdamen kjente meg igjen og jeg overbrakte hilsner fra familien V. De hadde med sine fire barn og daglige nærvær satt sine spor her. Fra dem hadde jeg også fått diverse anbefalinger hva angår slakter og pølsemaker, noe som kom til anvendelse.

Vi lot varene ligge i kjølebag og spiste lunsj hos tapaskongen Antonio, det var bra som alltid.

Vel tilbake efter utpakking og kjøleskapplassering av våre innkjøp – Strand som foregående dag.

Jeg renset og preppet til den store gullmedalje og serverte diverse småretter på løpende bånd efter at solnedgang. Ruccolasalat med tomatvinagraitte og gamberos. Langustinos med hvitløk, chilli, persille og hvitvin. Kamskjell med absinthsmør. Filéter av mulle varmet kort i ovn med hvitvin med pistou. Lomo de Iberico med en maurisk tørrmarinade. Enkle råvarer uten for mye fuss. Drakk god vin vi hadde kjøpt hos Luis i Ojen.

Weekend i Marbella

Er en kjapp tur i Marbella med Bjørn og Regina, målet med turen er, i tillegg til god mat og vin, sol og diverse, å kjøpe inn litt råvarer til et nært forestående arrangement.

Vi ankom Malaga onsdag et kvarter før normal ankomst, efter en behagelig flytur med SAS. Kun en fjerdedel av setene var besatt, den norske sommeren har vel hatt sine effekter. Jeg hadde oppnistet rikelig; Italienske pølser og skinke, pellegrino, paprikasalat, tomater, øl og brød fra åpent bakeri. (I lys av den siste tids hendelser, muligens noe som blir vanskelig på tillbaketuren)

Vi ankom leiligheten rundt 14:00, og dro til La Canada for å fylle opp med basisvarer. Vi fikk en litt ubehagelig opplevelse da vi åpnet bagasjerommet. Noen hadde desverre efterlatt to poser med søppel, type organisk og det luktet for å si det kort, ille.

Vi spiste (eller smakte og lot ligge) en liten tapasbit ved den ”tyske” baren utenfor supermarkedet, men den opplevelsen vil jeg helst ikke snakke om. Stay away.

Vi svingte innom El Lago på vei tilbake og fikk bestillt et bord til søndag, alt var fullt frem til da. Det passer igrunnen bra å avslutte der.

En tur på stranden gjorde meg oppmerksom på at det er MANGE her på denne tiden av året, litt a la Søndager ellers. Mine gjester parkerte seg selv på stranden, mens jeg fikk min lange svømme og spasertur. La merke til at det var spesiellt livlig på stranddiskoteket til Don Carlos. Efter det, dro jeg hjem for å forberede tapas middag. Piementos de Padron, skinke, lomo, diverse salater og manchego. Mine gjester ankom, ikke helt uventet for meg, en time eller så efter skjema, akkurat i tide for solnedgang på terrassen rett før ni.

Lunsjflax og varmtvann galore

Vi kom ivei fra Gleneagles og tok en omvei, gjennom fjelllandskapet via Crianlarrich. Vi passerte på veien en restaurant The old flax mill som så svært lovende ut, men valgte å kjøre videre til Inverarnan ved Loch Lomond, som jeg har erfaringer med fra studiedagene. Den ligger i en gammel stenbygning, med alskens rariteter og dyrehoder på veggene, 3 brennende peiser og generellt god atmosfære, men akk, intet bord var å oppdrive. Efter et kort intermezzo på restauranten over gaten, som var ultralite sjarmerende og kun serverte pizza, ble det tatt en sjefsbeslutning (min far nektet simpethen å spise der). Vi kjørte tilbake til linmøllen. Det var en klok beslutning. Vi fikk servert landsens mat fra Carvery menyen, Roast beef, lammelår, hjortegryte, lammegryte, yorkshire pudding med gode hjemmelagede grønnsaker. En killer, virkelig bra valuta for pengene. Og helt strålende desserter. Anbefales alle som skal på tur i det skotske høylandet.

Vi ankom Glasgow i firetiden og fant raskt frem til hotellet, One Devonshire Gardens. Dette ligger fint til på westend og hadde i sin tid også en restaurant med stjerne i guiden, Amaryllis, et Gordon Ramsay prosjekt. Vi var klar over at den var long gone, faktisk i meget dramatiske omstendigheter med enn kokk som vistnok klikket fullstendig i kokainrus og hoppet mellom takene uten heldig resultat (han bommet stygt på sitt siste hopp).

Vi fikk anvist fine rom, som dog alle hadde det noe uvanlige problem, intet kaldt vann i springen, hverken i dusj eller vask. De hadde vistnok problemer med "the boiler", noe som lot seg løse ved å la begge kraner renne for fullt i vasken mens man dusjet. Overhode ikke akseptabelt for et hotell i denne, eller noen, kategori. Maten i restauranten er desverre ikke mye å skrive om. Jeg skal nok ha en interessant samtale med dem om regningen i morgen tidlig. Stay away.

Fra nesehorn til Gleneagles

Efter en strålende frokost på Cromlix house tok jeg med barna på ekspedisjon til enn safaripark i nærheten. Man kjører gjennom parken og ser ser alle slags uskotske dyr på nært hold. Elefannter, løver, sibirske tigre, nesehorn, sjiraffer, zebraer, kenguruer, osv. Dere skjønner sikkert tegningen. Det var ellers en hel rekke aktiviteter på området, litt tivoliaktig kan man vel si, men vi hadde begrenset med tid så det begrenset seg til litt leking på sjørøverlekeplassen.

Efter å ha hentet de øvrige gikk turen videre til Gleneagles, 20 kilometer lenger nord. Dette var stedet det infamøse G8 møtet fant sted. Stort anlagt hotell plasser i et hav av golfbaner.

Vi ble først henvist til noen rom på ground floor i den gamle delen, de falt definitivt ikke i smak, for det første var det ikke utsikt som jeg hadde bestillt, ellers var det rimelig forfallent. Modern så ut som hun hadde solgt rømme uten å få betaling. Det ble rimelig for klart for den svermende betjeningen at her måtte noe gjøres, efter en del famling, kom de opp med 3 rom i den nye delen. Her fikk vi utsikt, egne terrasser og rommene var av høy standard. Jeg, som organisator, kunne puste ut. Alt var i vater.

Vi spiste en lett, om enn noe tregservert lunsj på uterestauranten av middelhavstype, The Club, middelmådig middelhav er vel den beste beskrivelsen som kan gis av maten.

Til middag, og i anledning min fars 70årsdag, spiste vi på tostjerners restauranten, Anndrew Fairlie, a la carte (opphavet orker ikke ørten retter). Det var meget bra og ikke avskrekkende dyrt. Vi spiste husets spesialitet røket hummer (fulgt av en svært god og bra matchet Pouilly Fumé), meget velsmakende og nærmest perfekt lam med en fløyelsaktig Gevray Chambertin). Avsluttet selv med tarte tatin, ellers sjokoladefondent. Meget bra petit fours. Sendte de øvrige gjester til sengs og avsluttet med et glass "Springbank 1970 - 33 years, Cambeltown" og et "Bruichladdich, Stillmanns dram 26 years, Islay". Begge kanonbra.

Neste dag, efter en storartet frokost, og litt avslappende nothingness, ble modern og svoger fløyet avgårde på "Kings Course". Vi andre dro ned til klubbhuset akkurat i tide til å se dem forsvinne i horisonten. Spiste enkel lunsj i klubbhusets restaurant (som ikke er noe å skrive om). Min gave til fadern, var et par timer med fluefiske. Vi var litt usikre på om det kunne la seg gjøre, da han ikke lenger er særlig lettbent, men det så ut til at formen var bra nok. Vi møtte opp foran hotellet klokken 14:00 og ble møtt av "Torsch", som virkelig så ut som en local, han kjørte oss ned til en liten innsjø i nærheten. Med fadern vel plassert i Torsch sin varetekt gikk jeg en liten runde for å ta bilde av fiskeren fra en litt annen vinkel da jeg hørte høye rop og en snelle som løp. Han hadde fått en ørret på kroken efter bare 3 minutters fiske. Intens jobbing og 5 minutter senere håvet de inn en ørret på godt over en kilo. Efter litt rådslagning ble det bestemt å slippe ut igjen fisken, noe min far senere skulle angre litt på. Det ble med den ene. Efter et par harde fluekastøkter var det på tide for Sr. å hvile. Han og Torsch overtalte meg til å forsøke stangen så lenge, det var første gang for meg, og det var sannelig ikke bare enkelt, men gjennom god instruksjone fikk jeg det jo til på et vis. Artig.

Bading i hotellets spa var neste øvelse, ikke riktig like imponerende som det i Bad Ragaz, men fin avkobling. 3 bassenger, kaldt, medium varmt og glohet (utebasseng).

Vi hadde (desverre skulle vi oppdage) ikke bestilt bord hos Andrew på lørdag, og måtte derfor spise i hotellets teathercaféaktige Strathearn, helt grei mat, dog ikke mye annet å skrive om den at det ikke akkurat er value for money). Point. Skal man til Gleneagles, spiser man kun hos Andrew. (Og ganske riktig, jeg snek meg tilbake dit efter at de andre var gått til ro og fikk med meg et par espresso og malts (Bunnahabhain family silver 1968, kraftig røksmak, rund, herlig)

Nå er det like før vi skal sjekke ut og jeg gjør meg klar for den mindre hyggelige delen av et hotellopphold. Turen videre går gjennom det skotske høylandet via loch lomond og videre til Glasgow.

Ryanair, Cromlix og kaniner

Efter en kort tur innom jobben var det tid for familiens tur til Skottland i anledning Sr. Johnsens 70årsdag. Undertegnede har agert agent og organisator og har funnet det jeg tror er et godt fundament for turen.

Første stadium på turen var å komme seg til lufthavnen i Sandefjord, Torp. Uproblematiske trafikkforhold. Ingen bøter. Ute i god tid. Sjekket inn og betalte ekstra for moderns golfbag (jeg har store problemer med å fatte poenget med å drasse på alt dette metallet, men slik er vistnok nødvendig).

Vi ble, på bakgrunn av faderns noe begrensede fremkommelighet elvert til den ikke helt korte køens hode og kom først inn på flyet. Ingen problemer, en og annen hadde nok skeptisk til om Ryanair ville være istand til å levere. Nytt for mange. Flyreisen gjør definitivt ikke et stort innhugg i turens ellers romslige budsjett. Leiebiler var ordnet gjennom Herleif i EventTravel og jeg stakk rett ut efter landing og ordnet begge biler hos Avis. Lurt, 5 minutter efterpå, lang kø. Mr. Glenn (svoger) ble tildelt en Renault Laguna, og jeg en Pegeout 407. Når en anselig mengde ordning og fiksing med barnesete og toalettbesøk var unnagjort kom vi endelig opp og avsted (noe som tok den beste delen av en time).

Vi ankom Cromlix House www.cromlixhouse.com rundt 18:15. Hotellet ligger et par mil fra Stirling og et par småveier inn fra M9. Vi kjørte gjennom et par sjarmerende småbyer og fant enkelt frem. Veien opp slynget seg gjennom en stor skogrik eiendom og da vi kom frem åpnet ”slottet” seg opp foran oss. Antallet kaninsighinger i løpet av den korte turen gjennom parken bragte minnene til filmen Jean de Fleurette (dere vet, der hvor Gerard Depardieu meget ivrig går igang med kaninoppdrett). Dog, her var de åpenbart ikke tynget av provensalsk tørke. Huset er mange hundre år gammelt og vi fikk tildelt en utdmerket seleksjon av hotellets rom. Suite med ekstra rom til min søster og familie (med et meget imponerende orginalt minst 100 år gammelt toalett), en annen suite til opphavet og et slags tårnrom til meg (med et teppelagt bad på 30 kvm, vi er dog i Skottland).

Barna fikk egen pasta og stivede servietter og så ut til å være meget fornøyd med det. (Dog hadde jeg ikke hjerte til å fortelle dem hva kjøttsausen var laget av).

Efter å ha lest litt i lødig litteratur tilrettelagt av hotellet dukket efterhvert hele bøtteballetten opp. Vi tok et glass Champagne med gode kanapeer og bestemte oss for menyen. Fadern, undertegnede og Mr. Glenn gikk for kamskjell, krabbe og gaspachosaus, damene en slags bakelse med varm chevre og skinke. Til dette en hvit burgunder, fra Rully, leskende vare.

En enkel og konsentrert suppe med sopp fra eiendommen fulgte så, meget bra.

Fadern forsatte med egnens lam, de andre herrer med Angus beef og oksehale, damene med Halbut (kveite) med ertepuree. Til kjøttet en meget god Gevrey Chambertin fra 2002, utsøkt.

Dessertene fordelte seg mellom Creme Catalane med friske bær, bananparfait og en terte med mandel, aprikos og vanlijeis. Selv tok jeg et glass Riesling fra Canada av alle steder. Forfriskende.

De yngste herrene avsluttet med en Caol Ila whisky, god og sterkt røksmak, uten at det evnet å jage myggen fra vår posisjon foran hotellet ved den store plenen.

Alt i alt, en meget bra start.

Topptur, Byttbelytt, Sol e Sombra

Søndag

Vi våknet relativt sent og efter en solid frokost gikk turen til naturreservatet Refugio de Juanar. Vi klatret pr bil inn i den bortgjemte grønne dalen, fjernt fra designbutikker og solkystens essensia. Fra vel 800 meter gikk vi opp mot utsiktspunket ut over kysten. Tor, Kristine og undertegnede dro av til høyre opp mot den karakeristiske spisse toppen "Korset av Juanar" (1200 meter), de andre nøt utsikten fra Miradoren. Det er en fantastisk utsikt her oppe, absolutt verdt en tur. Husk skikkelige sko, anbefaler ingen å kopiere Kristine som besteg toppen iført sandaler, en bragd. Husk RIKELIGE mengder vann.

Vel tilbake, en tur på stranden, etc. etc. Efter en liten drink i ly av solnedgangen, spaserte vi ned til El Lago for middag. Meget bra som vanlig. Vaktelen, stadig like god og vi kunne nesten høre et svakt "bytt belytt" fra vaktelfamilien. Vi avsluttet med særdeles viskøs og minneverdig 30 år gammel søt Pedro Ximenes fra Malaga.

Mandag:

Morgenbad. Ekspedisjon til politistasjonen i Marbella, som vi til slutt fant efter en hel del famling, der Cathrine og Øyvind ble plassert i avhør. Vi andre dro igjennom det meget hyggelige området i nærheten, kikket på motorsykler og fant en meget artig kjøkkenbutikk, full av krimskrams, proft kjøkkenutstyr, maling og vaskemidler. Selv falt jeg for en orange salatslynge på størrelse med en stor bøtte, men klarte å ikke falle ut i fristelsen.

Da vitnene var møre og gjennomavhørt av tunghørte røykende politimenn i et trangt kontor med solkystens værstinger som tapét, uten at dét nødvendigvis førte til annet enn papirarbeid, repetisjon og svakt ubehag om lettere bortkastet og kostbar feiretid, inntok vi en sen frokost hos Antonio. Bra som alltid.

Gjestene handlet inn ansjos, tunfisk, skinke og diverse som ballast til turen hjem. Strand. Drink. Taxi til Marbella (riktig pris er 11.60). En sherry, skinke og en øl hos Antonio. Fikk anbefalt en liten restaurant rett rundt hjørnet, Sol Y Sombra, som var fantastisk. I neonlys og normalgrelt spansk interiør, kom den ene velsmakende forrett ut av kjøkkenet efter den andre. Fersk ansjos lett marinert, paprikasalat, fritert Calamari, ditto Calemaritos (mindre), salte torskekroketter med spisskummin, grillede ferske reker. Alt efterfulgt av en meget velsmakende Pallea men kanin, blekksprut, reker+++. Tre flasker frisk enkel hvitvin. Kaffe og appelsinlikør på huset. 120 Euro for fem. Anbefales sterkt. Avsluttet med en grappa på terrassen, gjester i seng og for meg, disse ord.

God natt.

Naken gris og kjeltringdrama

Fredag:

Hentet ny ladning med gjester (Tor, Kristine, Øyvind, Cathrine) på flyplassen, vi dro rett inn til Marbella og Tasca Antonio. Der hadde vi, som man kunne forvente, en uforglemmelig lunsj inne i den lille tapasbaren. Mellom flasker, tapasretter, feriebilder (Antonio & co reiser stadig verden rundt i fotballøyemed), spiste vi albondigas, jamon, tortilla, calamari, moussaka, fylte paprika, kyllinglår i appelsinsaus, vaktelspeilegg med paprika og skinke,og ymse annet. Atskillig cervesitas (små øl). Fantastisk stemning.

Efter en tur på stranden, dusj og diverse fludier i solveggen på terrassen ble det servert salade Nicoise og selvproduserte kjøttboller i tomatsaus med potetmos. Passende vin. Avec. Sent i seng.

Lørdag:

Efter en ekstensiv frokost beveget vi oss til markedet i Marbella hvor gjestene gikk i spinn mellom alskens havdyr, knivskjell, blåskjell, sjøkreps, all verdens fisk, konkylier på størrelse med hybelleiligheter. Vi plukket efter mye overveielse et prakteksemplar av arten Pargo på 3 kg, noen blåskjell og et knippe passende grønnsakstilbehør.

Strand. Badet i særdeles kraftig vind og strøm, artig, men en utfordring å holde balansen. Mens resten av gjengen ble liggende i solmottaksmodus gikk jeg min sedvanlige tur på stranden. Da jeg kom til Don Carlos kunne jeg ikke unngå å legge merke til en mannsperson som, i nettoen, gjorde akrobatiske øvelser på stranden. Mannen var iført grisemaske og intet annet og spratt rundt i et heseblesende tempo rett foran øynene på et stort antall intetanende Don Carlos gjester og accidental passers by. Et skue. Mannen var helt ute av kontroll, men bortsett fra dørvaktene på Don Carlos trakk de fleste på smilebåndet.

Vel tilbake i leiligheten gikk Tor og self i gang med matlagningen. Blåskjell, steamet, ble tatt ut av skjell, skjellene ble renset og de ble lagt tilbake på en seng av sjalottløk, tomatconcassé, persille og hvitløk, ditto over og overstrødd med brødsmuler. Mis en place.

Mens vi holdt på med matlagningen befant de øvrige gjester seg på kveldssolterrassen da en voldsom singling av glass kunne høres. Vi lurte først på om noen hadde veltet et glass over terrassekanten, men et mandig HOI ØY fra Cathrine gjorde at vi skjønte noe var på ferde. Vi rakk akkurat å se en capsbesatt ung mann løpe avsted med et par vesker med alarmen ulende i bakgrunnen. Det tok 10 minutter før vaktselskapet var på plass. Vi gav info fra terrassen og 5 minutter senere ankom en liten armada med politibiler. Jentene avga forklaring og beskrivelse til øvirgheten et par tre ganger. Det gikk vel fort første gang og de var fort tilbake for mer. Vi antok at de aldri vill ta ham, men fikk høre fra lovens arm at han allerede var pågrepet. Effektivt. Dog er det greit å ikke bo i første etasje.

Den store fisken ble stuffet med urter og sitron og pakket inn i 4kg salt, derefter bakt i 1 time + en halv times hvile. Servert med artisjokker, ferske erter, tomatconcasé var det en verdig utgang for middelhavsfisken.

Hasta la vista.

Blogferie

Det har jo vært tildels sparsomt med oppdateringer her i det siste. Igrunnen én enkel forklaring på det. Det har skjedd så lite at jeg ikke har hatt tid og anledning til å kommunisere. Lite, kan nok jeg si, men du sier kanskje at ”da burde du jo hatt all verdens tid til å blogge”. Sant nok, men det kan røyne på når man har lite å foreta seg.

Dog har jeg jo ikke sovet hele tiden. I forrige uke var jeg en tur i Ronda med mine venner fra Estepona. Jeg møtte opp der nede i 12 tiden, noe forsinket, og vi tok veien via Caceres og Gauchin. En omvei i tid muligens men ikke i distanse og naturopplevelse. Veien snirkler seg opp og ned dalsider og ”fjell” overganger, hvitmalte landsbyer og overveldende landskap. Det var sterke tendenser til veiarbeid alle vegne, det var asfalt å legge, murer som skulle opp, ikke i betong som man ville anta var billig og greit, om enn ikke billedskjønt, men sten for sten. Og alle veiarbeidskryss var bemannet av skiltholdere. Formodentlig fordi de er billigere enn trafikklys. Man venter en stund, så snur de skiltet og man kan kjøre videre.

Vi ankom Ronda i stekende hete, godt over 30 grader. Hotellet vi hadde booket skulle være bestykket med svømmebasseng, Reina Victoria var dog ikke helt som reklamert. Svømmebassenget hadde sett sine beste dager og var stengt, det så ut som et forlatt kloakkanlegg, brunt vann halveis opp i bassenget. Vi, det vil si undertegnede og barnas far Bård, strøk raskt igjennom alle byens museér og severdigheter. Hans mor og kone shoppet. Vi besøkte det indre av den klassiske broen, den gamle tyrefekterarena hvor Bårds sønn Bendik(4) agerte okse, bandittmuseét, hvor samme fikk en muskedunder med ingraverte initialer til stor skrekk for omgivelsene. Gamleby, en drink som tok alt for lang tid å servere, og en lang travers tilbake til hotellet. Det tar litt tid med to smårollinger på slep.

Efter at barnene var vel plassert i bestemors varetekt dro vi ned for å spise på byens, og regionens første 1 stjerners restaurant,Tragabuches. Jeg har jo vært der en del ganger tidligere, men det begynner å bli en stund siden sist. Vi bestillte meny, ørten forskjellige mini appetizers, fire ”tapas”, fisk, kjøtt og et par desserter. Stort sett bra, dog var kjøttretten, en due, ikke helt vellykket. Jeg fikk endelig bestilt et glass av fino, type ”en rama” som er noe for seg selv. Må gjøre litt r&d for å fastslå akkurat hva de gjør med den for at den skal bli beæret med denne meget eksklusive tittet. Meget god iallefall.

Dagen efter var det like varmt og vi strøk ned mot kysten samme vei som vi hadde kommet, det var egentlig meningen at vi skulle ta hovedveien ned til kysten og San Pedro de Alcantara, men en underbevist tanke fikk meg til å ta feil av veien og vi tok samme vei tilbake.

Et par dager ingenting. Frokost. Handling. Strand. Svømmetur. Dusj. Avis. Drink på terrassen med en god bok. Mis en place på terrassekjøkkenet. Internet. Kveldsnytt. Repeat.

Matforgiftning. En dag i koma med dramatisk men likevel sterkt lettende endelikt.
Hentet mine gode venner Bodil og Tor Erik på flyplassen fredag. Det er antydning til kaos på terminalen på grunn av ekstensiv utbygging, viktig å være tålmodig i sin tilnærming til denne stadig mer høyfrekvente landingsplass. Pakket ut. Bodil særlig fornøyd med omgivelsene. Vi forsøkte en tapas lunsj hos Antonio som overraskende var stengt på en fredag (forklaringen ble først tilkjennegitt meg idag), og endte opp i en av Marbellas mange forlokkende turistfeller. Bad value for money. Middag på El Lago, stadig bra, men jeg var fremdeles ikke helt i form efter matforgiftningen og ikke sulten. Pirket i maten.

Lørdag dro vi på markedet, handlet kamskjell, pargo, grønne og mindre grønne tilbehør. Da gjestene var vel plassert på stranden dro jeg hjem for å pakke ut varene. Tilbake til stranden med vanlig rutine. Tor Erik kjørte meg hjem for å muligjøre matforberedelser. De ringte i åttetiden og formidlet at det var shoppingaktiviteter på gang. Fileterte og laget mis en place til den store gullmedalje. Mat: Salat (ruccula, olivenstørrelsetomater, reddik, vinagrette. Pargofilet med artisjokker, safranløk, tomater. Tomatisert maurisk kalvegryte. Jordbær. Drikke: Gjestenes medbragte champagne, Chivite Collection 125 (Spanias beste hvitvin), og en meget god spansk rødvin. Cava til jordbærene. Jeg fikk inlemmet gjestene i internettjenesten, pandora.com, som lar deg definere egne kanaler for musikk gjennom å oppgi en artist. Så spilles musikk som ”ligner”. Kan veiledes underveis ved å si hva man ikke liker. I eftertid er det enkelte kanaler, til dømes Robbie Wiliams som til fordel kan forkomme. Det ble sent.

Søndag. Shopping galore i Puerto Banus. Gjestene fikk shoppet til den store gullmedalje. For self var det ikke like vellykket. Jeg skal komme tilbake.
Gjestene dro hjem mandag og gjorde stor innsats mhp opprydning og desslike. Kjøkken og soverom var plettfritt da de dro. Velkommen tilbake. Tor Erik hadde, i lys av Sterlings begrensede mattilbud, laget en meget fristende matpakke. Det skulle vise seg at den ble liggende på kjøkkenbenken og transmogrifikerte seg til min lunsj. Takk.

Har hatt et par dager med ”vanlig” feriemodus. Har gjort unna en del klesshopping, WOW. Et par dager til, så kan det jo hende at returkofferten blir litt tyngre. Nå på tide med litt mat, idag står en enkel salade Niceoise (sp) på programmet.
Avventer nye gjester fredag.

Ikke en bjerk i sikte

Mandag for nøyaktig en uke tilbake gikk, eller snarere subbet, jeg rundt i Oslos gater, det vil si, egentlig fra Gabelsgate til Skøyen og tilbake, og nøs ustanselig. Jeg hadde bommet med nøyaktig fire dager når det gjaldt avreisen til mitt bjerkeasyl. Tabbe.

At gradestokken i Marbella tirdsdag 9. mai ikke kunne måle seg med Oslo’s akkurat denne dagen gjorde meg fint lite. Enkelte skulle ha det til at det var 27C i bjerkens forkvaklede rike. Uansett, antall pollenkorn i luften skulle denne dagen komme opp i et antall av 4000 per kubikkmeter, rekord siden målingene begynte i 1976.

Her nede var intet pollenkorn å skue fra det hersens tre av familien Betula. De mest utspekulerte medlemmer av denne sjofle tresorten, Betula Verrucosa (hengebjørk) og Betula Pubescens (vanlig), liker seg gjerne i bynære omgivelser og springer hver vår ut og sprer sin pest i et forsøk på å overta det landskap den så ufortjent besitter. Samtidig har den narret, bedøvet eller på annen måte klart å overtale de av menneskene den ikke plager eller fordriver, til å la den stå i fred. De (Betulatilbederne) klarer til og med å få seg til å si at den er vakker. Det eneste den duger til er som brensel!

Jeg har opparbeidet en viss ekpertise i å befordre meg fra flyplassen i Malaga til vår leilighet i Elviria Hills. Her finnes intet begrep om Taxameter. De har riktignok lister som beskriver den riktige pris, men den følges sjelden. Jeg spurte om prisen, 60 Euro. Nei, nei, du får 50, ikke en cent mer. Det pleier å funke.

På vei inn i drosjen, hadde jeg fått diverse hendvendelser fra min arbeidsgiver om helt nødvendige ting som måtte ordnes. Derfor gikk jeg igang med å koble meg opp til vårt trådløse nettverk. Efter en hel del detektivarbeide for å bringe sikkerhetskoder til overflaten, kom jeg endelig på nett og fikk unna noen timers arbeid.

Siden jeg ikke hadde rukket å handle, ble jeg pent nødt til å spise ute på den lokale restauranten, El Lago. Det var ikke mange gjester. Jeg bestilte menyen. 45 Euro, som er et kupp.

Efter de sedvanlige appetizers, brød og tre typer olivenolje, tilhvem jeg drakk et glass Cava, kom noen appetizers. Sardin på krutong med guacamole, tomat og vinaigrette. Frisk. Så fulgte den klassiske sandwichen av kyllingbryst, gåselever, eple med karamellisert eplejuice på teoppe, hakk av epler ved siden og eplepurré. Godt, men stadig en utfordring å spise uten total ødeleggelse. Til dette et glass Vina Mein, en fruktig frisk vin av flere druetyper, bra match. Neste rett var vaktellår og bryst, og et fritert rør av tynn deig fylt med blodpølse, grønn urtesaus på siden. Makeløst, smaken sitter i over lang tid. Drakk dog ikke meget vin til, ble for opptatt av retten. Så til fisken, havabbor, perfekt dampet, med store ferske grønne borlotti bønner i en slags røket paprikasaus, og en artisjokk, både olivenoljesautert og fritert. Enkelt og godt. Neste var spegris med en slags couscous. Et glass rødvin til denne. Avsluttet med to meget gode desserter.

Neste dag dro jeg inn til Marbella og spiste tapas hos Antonio, gledelig gjensyn. Dog hadde jeg ikke med noen røkelaks denne gangen. Efter det dro jeg opp for å handle litt og hadde en ubehagelig shoppingopplevelse. På Fnac (plater, film og konsumentelektronikk), hadde jeg rasket med meg en hel del og gikk til kassen for å betale. Den unge spanjolen nektet å godta mitt norske Visakort uten at jeg fremviste pass. Jeg viste til at det finnes identifikasjon i form av bankkort med bilde på baksiden, men han sto på sitt. Jeg ba om å få snakke med hans overordnede, men han kom aldri. Jeg gav opp og gikk med uforettet sak. Veldig irriterende, det er såpass krevende å ”shoppe” og ender det alså slik. Man kommer altså inn i landet uten pass, men å handle på Fnac må man ha pass, tydligvis en kjede utenfor Schengen.

Torsdag dro jeg en tur ned til noen venner (Bård og Tone) som ferierer i Estepona, knapt 20 minutters biltur sydover. Vi spiste lunsj i havnen på en kinarestaurant efter en lengre tur. Maten var faktisk god (ikke noen selvfølge på kinarestauranter). Efter tur tilbake og en planleggingsseanse ad tur til Ronda ved poolen, kjørte jeg tilbake.

Været har vært sånn passe, gjerne litt overskyet på formiddagen, rundt 22 grader og sol på eftermiddagen, med temperaturer opp mot 25. Helt greit at det ikke steker hele tiden, men litt vel kaldt å spise på terrassen om kvelden.

Litt mer jobbing for det finske selskapet.

Lørdag møtte jeg Bård, Tone, Regine og Bendik i Marbella og vi dro på ekspedisjon på matmarkedet. Jeg handlet mens de tok inn alle boder, dufter, fisk, grønnsaker, krydder og slaktere. Vel tilbake i leiligheten gikk de, efter en liten omvisning ned til poolen og jeg ble igjen for å forberede lunsj.

Barna fikk kalveschnitzel og bokstavpasta med smør/parmesan og persille. Bendik var ikke helt fornøyd med det grønne, men det gled ned og han kom tilbake for ny porsjon. Til de voksne ble det servert tykke hvite asparges med hollandaise, kamskjell (som var forbausende bra, har ikke sett mye av det på markedet før), ovnsbakt Urta (en middelhavsfisk) stuffet med dill og sitron, artisjokker med tomat og en gressløksaus. Avsluttet med ananas i rom med krem og finhakket limeskall. Is til barna.

Litt mer jobbing.

Vi har bestillt bord på Tragabuches i Ronda tirsdag kveld og hotell. Planen er at Fam Paulsen minus Bård drar opp litt tidlig på dagen og at jeg henter Bård i Estepona og kommer efter. Dermed blir det 17.mai frokost i Ronda. Mer om det post event.

Idag, en tur til Puerto Banus for å handle diverse nødvendigheter og en tur innom vinhandleren Pablo, nå er det mye godt på laget. Får besøk i helgen så da er det greit å være forberedt. Lang tur på stranden og litt blogging.

Sol i Verbier

Vi spiste tidlig frokost og kunne konstatere at solen var kommet frem og lyste opp fjellene i vest. Det saa ut til aa blie en straalende dag. Hotellet ligger litt vel avsides til, helt i bunnen av Verbier, og vi tok bussen opp til Medran. Heiskortene tok noe tid aa prokurere, neste gang kjoeper vi paa internett (har man Swatch med skipass, er det enkelt). Vaar apprentice var litt efter oss i loeypa, han var optatt med aa kjoepe ny skibukse, den gamle hadde revnet i lopet av de siste par dager, uten tvil skyltes dette hoey aktivitet de siste dager. Vi tok et carving drag ned de nypreparerte loypene og moettes pa les Ruinettes. Nok et drag og saa bar det opp til Mont Fort.

Vaeret var helt fantastisk, sol og pudder, vi dro ned baksiden av Mont Fort, dog hadde Peer Timo et dramatisk fall paa toppen i utgangen. Han kjoerte inn i en skavl paa det bratteste, mistet en ski, og raste 30 meter nedover paa ryggen. Tomas bisto i skiberging og efter litt plunder var vi paa vei. Stoppet kort paa flaten nedenfor og moette en svenske som tok bilde av trioen. Vi hadde en helt vanvittig bra tur ned med masse uployd pudder. Da vi kom oss opp til Tortin efter nedturen viste det seg at gondolen var ute av service og vi tok egget opp til Lac de Vaux, og satte kursen mot Chez Dany. Klokken var blitt to foer vi kom dit. Efter en bra lunsj med viande seche, salat, suppe og ostefondue og et par oel, ankom vi Verbier klokken tre. PT og Tomas var litt slitene og maatte gi seg, puddinger, selv tok jeg en ny tur til toppen av Atelas og fikk en straalende tur ned, med full guffe paa Ipoden.

Naa paa pub Mont Fort. Her hadde finner og svensker intatt puben og bivaanet finalen i Ishockey OL, for et leven. Naa er det paa tide aa joine de andre.

Zermatt

Fredag/Loerdag

Zermatt er en by uten biltrafikk (vel iallefall av den ikkeelektriske sorten) og vi parkerte bilen i Täsch (sp) nedenfor og pakket alt vaart pikkpakk paa en tralle og tok toget opp til byen. Vi ble moett ved ankomst av en liten elbil fra hotellet og efter transporten fikk vi pakket ut og sjekket inn.

Efter nullstilling og en rask dusj gikk vi ut for aa finne litt mat, vi fant et passende sted anbefalt av lokale krefter. Vi maatte dog vente en halv time paa bord. Den benyttet vi til et par oel (og jägermeister) paa en livelig utendoersbar. Lokale kviger med dalgener forsoekte aa hijacke oss, men vi unslapp. Vel tilbake paa restauranten var det god mat, og store mengder vin. Vaar apprentice er ikke den store vindranker saa det ble rikelig paa PT og self.

Vi befordret oss tilbake til kjelleretasjen paa tidligere nevnte bar hvor det var svaert saa livelig. Vi tok et par drinker to many og havnet til sist temmelig utslaate paa hotellet.

Neste morgen var vi tidlig oppe, dog maa det nevnes at undertegnede hadde en litt trang start efter gaarsdagens bravader.

Vi hadde til vaar store begeistring sett vaeret i hoyden var meget lovende. I byen var deet graat og snefall. I hoyden sol og blaa himmel. Vi fikk en rekke fine pudderturer. Kan det bli bedre, Matterhorn i bakgrunnen, sol og et hav av pudder. Vi dro til toppen og tok heisen opp til utsiktspunktet, som ligger 3889 meter over havet, det hoyeste punkt man kommer med skiheis i Europa. Fantastisk utsikt.

I loepet av dagen hadde vi sett oss ut et drag som innebar klatring, men gamlisene var litt skeptiske. Klokken var tre og vi hadde tatt siste tur opp, og da sto det krystallklart at vi hadde nok en tur aa gjoere. Anfort av the apprentice, som var meget ivrig, telemarkkjoerer som han er, dro vi ut til siden paa toppen, og klatret et kvarters tid oppover. En av grunnene til at vi tidligere hadde vaert skeptiske, var den totale mangelen paa spor over skavlen vi hadde sett oss ut. Naa var de her, og det var bare og la det staa til. Det var helt f a n t a s t i s k, dypt pudder, sol og lange drag. Vi kjorte videre ned langs foten av Matterhorn og endte opp i bunnen av heisene som hadde bragt oss opp. En utrolig tur. Efter dette var det en liten nedtur aa transportere seg til bunns, men det gikk fort unna. Klokken var over fem foer vi fikk dratt fra hotellet.

I eftertid fulgte en radig kjoeretur til Verbier hvor undertegnede slo Michelins anslaatte tid med god margin. Vi spiste paa hotellet, Au Vieux Verbier, og er i skrivende stund paa verdens beste afterskipub, Pub Mont Fort. PT har naa bikket og forlatt oss, vi tar vel en runde til foer Tomas skal plasseres paa Farm Club eller lignende, for meg er det snart paa tide aa lade batteriene til imorgen.

Atter alper

Nok en kort alpetur paa gang. Peer Timo, hans kollaga Tomas (23) og undertegnede er med paa turen. Flighten til Zurich gikk efter planen og vi overnattet i Per Timos foreldres nye leilighet i Oberägeri, meget imponerende bopel. Sveitsisk byggeskikk leverer kvalitet litt over det vi er vant til i Norge.

Dro avgaarde fredag morgen 07:20 og ankom Andermatt, foeste stopp paa turen. Andermatt ligger paa taket av Gothardt tunellen, et sted som ikke akkurat er overfylt av turister, men her er det mye bra offpiste muligheter. Vaeret var heller graatt, men det var store mengder sne her. Vi kjoerte rimelig hardt i det flate lyset, litt carving, kuler og noe offpiste. Det flate lyset la begrensninger paa sistnevnte aktivitet. Peer Timo og hans apprentice ga seg en tur foer meg og vi avtalte aa moetes paa parkeringsplassen. Jeg dro til topps og kjoerte til bunnen, som sedvanlig uten aa stoppe. Gitt forholdene var det tungt paa slutten efter 1500 hoeydemeter. PT og co, var ingen steds aa se. Jeg ventet ved bilen i mine svaert ukomfortable stoevler, uten noekell hadde jeg intet valg. De ankom et kvarter senere. De hadde stoppet for en oel foer de tok til paa nedturen.

Alt i alt en fin treningsoekt gitt forholdene. Vi kjoerte til Furkapasstoget noen kilometer unna og kjoerte ombord med bilen. Tretti minutter senere kjoerte vi nedover dalen mot Brig og Vips foer vi satte kursen mot Zermatt.

El Lago

Efter å ha installert oss i leiligheten, fikk vi uten problem bestilt bord på den lokale restauranten på området, El Lago.

Det var ikke mange andre gjester, men vår kelner, som jeg kjenner godt fra tidligere, kunne fortelle at det var fullt hus dagen før. Vi bestillte dagens meny, cava, en meget god hvitvin, og en lovende rødvin. Alle viner ble nærmest automatisk dekantert.

Vi fikk en appetizer med reker, kaviar og grønnsaker som ble overhelt med Ajo Blanco. Videre en canneloni med sjøkreps, sautert søtelig løk, pesto og frisk salat. Vaktel, bryst og lår, med en fritert bakelse fylt med spansk blodpølse. Denne retten var virkelig en killer. Så fulgte en flat fisk a la Sole, men lokal, med røket piquillo pepper og pinjekjerner, servert med en puré suprise. Meget bra, dog mente Lars å ikke like mat som smakte røkt, men spise likevel opp alt. Hovedretten var hjort som var så mør at den smeltet på tungen. En pause for å drikke opp rødvinen. Så fulgte to udmerkede desserter, sjokolade med eplesorbet og krydderbrød med en annen sorbet og god saus. Alt avsluttet med espresso og digestiv.

Kelneren kunne fortelle oss, i det vi var i ferd med gå, at de hadde fått en stjerne i Guide Michelin. Forventet og fortjent. Jeg har jo tross alt skrevet til Guiden og gitt min approval efter forrige besøk her.

Exit Marokko

Efter en heller semmer frokost reiste vi ned til havnen, vi hadde fått opplyst at båten til Spania gikk hver time, men at hurtigbåten ikke gikk før 14:00. Det viste seg å være desinformasjon. Vi var der rundt 10:00, og fikk billett til en båt som skulle gå 10:30, og beskjed om å haste da passkontroll og desslike ville ta en del tid. Vi benyttet oss av kunnskaper tilegnet i barndommens heiskøer og var på plass i båten 10:07.

Turen over gikk smertefritt, det var greit å legge Afrika bak seg nå. Vi kom inn mot Gibraltar og fikk en flott innseiling i strålende vær mot havnen i Algeciras, en imponerende stor containerhavn, Mærsk container skip alle vegne. Vi klarte å komme oss ut av båten som førstemann og gikk radig igjennom passkontrollen uten problemer.

Vel fremme sonderte vi mulighetene for videre transport. En buss, som ville ta ca. 1:45 minutter var klar for avmarsj en time senere. Vi noterte oss dette og gikke for å høre hva en taxi til Marbella ville koste. Litt dyrere, men ikke avskrekkende, så da gikk vi for det.

Vi ankom Marbella rundt 14:00 (klokken ble jo stilt en time frem) og inntok lunsj på en bistro i gamlebyen. Vi fikk bord ute, solen skinte, maten var god og alt var vel.

Fes / Tanger med tog

Vi gikk i god tid mot toget som skulle bringe oss til Tanger. Vi hadde reserverte biletter på "første klasse" og fant til vår forskrekkelse, at vår anviste kabin var fyllt opp av lokale reisende som hadde tatt seg "til rette" og det var svært lite fristende å entre den overfylte kabinen med våre midtseter, å la hotellet ordne noe så enkelt som togbiletter er ikke å anbefale. Vi gikk tilbake for å sondere mulighetene for egen kabin, noe som viste seg å være umulig.

Vel tilbake i vognen, fant Lars en tom kupé, og vi satte oss til rette ved vinduet. Toget satte seg i bevegelse. Første klasse på disse kanter kan ikke sammenlignes med tilsvarende på våre kanter. Vognene er slitt og det vanskelig å forestille seg hvorledes det er på annen klasse. På første stopp kom en ung studine, åpenbart fra et høyere sammfunnslag, og senere steg en ung miltarist og en dame rundt 30 med en viss eleganse inn i kupeén. Ingen fravristet oss vår vindusplass og det ble efterhvert en trivelig tur.

Vi ankom Tanger efter litt over 5 timer og tok en taxi til hotellet (et ærverdig kolonialt hotell Lars hadde bodd på tidligere). En liten stroll rundt byen, et besøk på en bar, og vi hadde et helt greit måltid på hotellets marokkanske restaurant. Her var kelnerene kledd i lokale kostymer og maten var helt grei, men ikke på nivå med gårsdagen.

Bondefangeri

Vi ankom togstasjonen i Fes vel en time før avreisetidspunkt. Vi bestemte oss, noe forhastet, og innta en enkel lunsj på stasjonens "restaurant". Dette skulle vise seg å være en fatal beslutning.

Vi satte oss ned, ba om en meny, for å erfare at den ikke fantes. Vi måtte peke og forklare hva vi ønsket. Vi trodde å bestille en slags kebab med kjøtt, to store flasker vann, en cola og en epledrink som skulle være et slags Marokkansk tilsvar på Zero. Ingen alkohol her. Da maten kom på bordet, viste deg seg å være en utenomjordelig gurba som vanskelig kan beskrives. "Kjøttet", eller det oppmalte kjøttet, som vi helst ikke ville tenke på hva besto av, var grått og klumpet, og ble servert med en bolle kald ris og en tallerken pommes frites som syntes å være fritert i arabisk olje som var gått ut på dato, og et speilegg som, for å si det mildt, ikke akkurat fristet. Gurba, gurba, gurba. Vi spiste forsøksvis litt av kjøttet med litt brød og lot mørja ligge.

Plutselig dukket det opp et par halvråtne bananer, appelsiner og yougurt, en slags dessert om man vil, som vi definitivt ikke hadde bestillt. Avreisen nærmet seg og vi ba om regningen, samtidig kjøpte Lars inn litt proviant til reisen. Da oppgjørets time var inne, så jeg Lars se sjokkert på regningen. Den var godt over 500 dinarer (til sammenligning kostet vår middag med vin dagen før på 5* hotell 1000). Vi gikk da i fullstendig vranglås, vi hadde angivelig bestillt en "Menu Complet" som hver kostet 230 gærninger, en helt avsindig pris her nede. Og alt annet var også vanvittig overpriset. Vi leverte inn alt tilbehøret og endte opp, efter en masse ståhei og høylytt argumentasjon med å betale 320.

We never looked back.

En viktig lærdom her er at man alltid, ALLTID, skal spørre om prisen på forhånd. Her kan man ikke stole på noen.